Marianne Skjulhaug: Mellom kunsten og satellittene

Tekst: Torgeir Holljen Thon
Foto: Lena Knutli

Vi er i en ny gjenreisningstid, hvor det er på tide at arkitekter tar et større samfunnsansvar, mener den nye arkitekturdekanen ved NTNU, Marianne Skjulhaug.

Portrett av Marianne Skjulhaug. Foto.
Portrett av Marianne Skjulhaug. Foto.

Vi er i en ny gjenreisningstid, hvor det er på tide at arkitekter tar et større samfunnsansvar, mener den nye arkitekturdekanen ved NTNU, Marianne Skjulhaug.

Tekst av Torgeir Holljen Thon
Foto: Lena Knutli

Som datter av en gartner vokste Marianne Skjulhaug naturligvis opp i Ås. Faren jobbet i klimalaboratoriet ved Norges landbrukshøgskole (NLH) og forsket på hvordan man kan utvikle planter for bestemte klima, som gress som bedre tåler kulde. Hun valgte riktignok ikke å følge i farens fotspor, selv om hun først tok fag i landskapsarkitektur ved NLH, men mener likevel at avstanden mellom farens fagområde og hennes eget kommer stadig nærmere hverandre.

– Økologien kommer tettere og tettere på arkitekturfaget, det er det ingen tvil om. Når vi snakker om hva en arkitekt i dag må kunne, så er kunnskap om økologi og samspillet mellom naturen og det bygde helt sentralt. Det har jo alltid vært der, men nå er det ingen vei utenom, selv om vi har latt som noe annet en stund, sier Skjulhaug, som i august begynte som dekan ved Fakultet for arkitektur og design.

Da hun skjønte at hun måtte flytte hjemmefra bar det imidlertid til Trondheim, NTH og arkitekturstudiet.

– Jeg har alltid vært veldig opptatt av, og det tror jeg egentlig alle mennesker er, at vi er kropper i rom. Sted og rom har alltid virket sterkt på meg, jeg har alltid vært opptatt av å lage rom og romlige situasjoner rundt meg. Jeg tror det er et veldig menneskelig utgangspunkt. Sånn sett tenker jeg at det å bli arkitekt ligger veldig tett på det å være menneske.

Utfordrende arbeidsmiljø

Et av spørsmålene som diskuteres i utviklingen av arkitekturstudiet ved NTNU, er hvordan man forholder seg til tverrfaglighet. Arkitektnytt har tidligere skrevet om hvordan faglige uenigheter ved fakultetet, og rundt dekanstillingen, har dreid seg blant annet om en skepsis og bekymring for at satsing på tverrfaglighet skal stjele tid og krefter fra det klassiske byggende arkitektfaget.

Det var nemlig ikke bare lett å få ansatt ny dekan ved fakultetet. Da et nytt åremål skulle innledes, ble daværende dekan Fredrik Shetelig, som ønsket en ny periode, utfordret av den interne kandidaten Lise Linge. I desember 2020 trakk Shetelig imidlertid kandidaturet sitt, og det samme gjorde Linge. Shetelig hadde da vært åpen om det utfordrende arbeidsmiljøet ved fakultetet, blant annet større arbeidslivskonflikter ved Kunstakademiet i Trondheim. I en arbeidsmiljøundersøkelse utført ved NTNU fikk fakultetet lavest score av samtlige fakulteter.

Skjulhaug tar tilsynelatende utfordringene med knusende ro.

– At det er faglig uenighet innenfor et fakultet og programmer tenker jeg egentlig bare er sunt og riktig. Men hvis det fører til at man ikke snakker sammen, eller ikke utvikler en helhet i fellesskap, så er det jo ikke bra. Men det oppfatter jeg virkelig ikke at er tilfellet i Trondheim.

– Arkitektutdannelsene i Norden anlegger et bredt perspektiv. Man utdanner arkitekter som egentlig kan gå inn i veldig mange ulike roller, og det er i liten grad introdusert spesialisering. Det er nok en diskusjon som må føres en stund, for å finne ut om en større eller mindre grad av spesialisering er å foretrekke, sier Skjulhaug.

At hun har en «særdeles solid og relevant bakgrunn for stillingen som dekan», slik rektor Anne Borg sa da ansettelsen ble offentliggjort, er det vel liten tvil om. Hun har vært både rektor ved Bergen Arkitekthøgskole (BAS) og instituttleder for urbanisme og landskap ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO), i tillegg til å ha jobbet som byplanlegger i både Bergen kommune, Asplan Viak og Norconsult.

Marianne Skjulhaug i bunnen av en spiraltrapp. Foto.

– Utfordringen er å finne en måte å håndtere klimakrisen på som gjør at vi ikke marginaliseres, og at vi ikke mister kjernen av det vi holder på med, mener Skjulhaug.

Foto: Lena Knutli

Satellitter og romfart

Karrieremessig er det ledelse hun har jobbet mest med. Men det er ikke uten sorg at hun har mindre tid til å tegne.

– Da jeg var byplanlegger, tegnet jeg. Og den metodikken jeg tilegnet meg da, den bruker jeg nå også. Det er jo arkitekturverktøyene jeg bruker, det handler om å tegne seg inn i komplekse problemstillinger.

Hennes nye arbeidsplass er den største utdannelsesinstitusjonen innen arkitektur, kunst og design i Norge. Fakultetet har 1500 studenter, fordelt over 19 programmer, og har flere studieplasser i arkitektur per år enn både AHO og BAS til sammen. Her hviler et ekstra stort ansvar, mener Skjulhaug.

– Det er en virkelig stor skole. Eller det vil si, jeg blir arrestert når jeg sier skole, for vi er jo et universitet. Nettopp det er en viktig forskjell som jeg tenker må kontinuerlig dyrkes og utforskes, altså hvordan vi skal forholde oss til resten av NTNU, og hvordan vi skal behandle tverrfaglighet. Hvordan kan vi få tilgang til andre kunnskapsmiljøer som har betydning for fagene våre, slik at kontaktflater etableres allerede i studietiden og kan gjøre tverrfaglig samarbeid enklere senere i arbeidslivet?

På universitetet er verden tett på. Det liker hun.

– Du møter folk som jobber med avansert teknologi, som du ellers må jobbe ganske hardt for å komme i kontakt med. Jeg kan sitte på et dekanmøte, og plutselig er det en som snakker om avanserte satellitter og romfart. Jeg blir helt yr av det, jeg syns det er så tøft!

Marginalisering

Da Skjulhaug kom til Trondheim i 1984, var skillet mellom arkitekturstudiet og resten av universitetet enormt.

– Vi dro veksler på å skille oss ut og være annerledes. Det ga en voldsom kraft, og det gjorde at vi opplevde stor frihet. Vi kunne opponere og leve i vår egen verden.

Myten om Trondheim som den tekniske inngangen til arkitekturfaget, hvor man blir like mye ingeniør som arkitekt, var langt fra det Skjulhaug møtte på studiet.

– Kunstfaget stod veldig sterkt den gangen, og vi hadde for eksempel masterkurs ledet av kunstnere. Det likte jeg veldig godt.

Dette var mens liberaliseringen av boligmarkedet og finanskrisen stod på, noe arkitektstudentene var relativt intetanende om.

– Det fantes ikke i vår verden, og det var heller ikke noen diskusjon initiert av lærere.

Det var også midt i postmodernismens tid, da studiet hadde et sterkt teoretisk, dekonstruktivistisk fokus. Den store historien var død.

– Det er kjempeinteressant å være i akademia når den store historien så til de grader er tilbake. Men kanskje har den store historien nå blitt så stor og tung at den legger en byrde på oss som i verste fall kan paralysere.

Hun snakker selvfølgelig om klimakrisen.

– Utfordringen er å finne en måte å håndtere den historien på som gjør at vi ikke marginaliseres, at vi ikke mister kjernen av det vi holder på med.

Akkurat dette, å unngå marginalisering uten å miste kjernen i faget, er en gjennomgangsmelodi når Skjulhaug snakker om sine overordnede visjoner for fakultetet og arkitektutdannelsen. Hun snakker som et vaskeekte, drillet organisasjonsmenneske, samtidig som hun uten tvil er genuint opptatt av problemstillingene.

Dekan Marianne Skjulhaug i prat med arkitektstudenter. Foto.

Dekanen i prat med arkitektstudenter. – Det er en kjempeutfordring å greie å rekruttere bredere, sier Skjulhaug, som ønsker seg mer mangfold blant arkitektstudentene. At det kanskje også fører til kulturendring i faget, mener hun bare er bra.

Foto: Lena Knutli

Radikal kunnskapsutvikling

For ikke å miste motet kan vi anse behovet for å agere i det antroposcene – en foreslått betegnelse på den geologiske tidsperioden vi nå er inne i, kjennetegnet av menneskets uslettelige avtrykk på jordkloden – som en form for gjenreisning, mener Skjulhaug. Parallellen er gjenreisningen etter krigen, da arkitektene tok et særlig samfunnsansvar.

– Jeg tenker vi kan gjøre det nå også. Vi kan gjenreise det bygde samfunnet i en bærekraftig form. Vi må koble kjernen i det vi gjør, til å gi form til den samfunnsutfordringen vi står overfor. Og så må vi ikke slippe det vakre av syne, selv om vi skal løse denne store utfordringen. Vi må ikke frykte kompleksiteten, vi må bare stå i det.

– Det er ingen tvil om at vi arkitekter har tapt terreng, mener hun. Andre fagfelt har vært langt mer strategiske, og tatt over deler av våre prosesser og områder. Som eksempel trekker hun fram et fagfelt hun selv har jobbet mye med, byutvikling.

– Det føres en kritikk fra samfunnsvitere og humanister av modernismens sektorplanlegging, som egentlig er en kritikk av arkitekter, ingeniører og teknokratiet. Her har vi arkitekter brukt for lang tid på å reposisjonere oss. Vi er fortsatt, gjennom utdannelsen, godt rustet til å lede prosesser, forstå hvordan man skal hente inn kunnskap fra mange ulike felt og sette det sammen til en helhet. Vi har delvis på egen hånd trukket oss tilbake, men vi har også blitt skjøvet ut.

– Vi må vekke et kritisk samfunnsengasjement, slik prodekan for utdanning, Rolee Aranya, uttrykte det i et møte vi hadde nylig, sier Skjulhaug, og forteller om da hun spurte et ledende kontor om hva de syns om de nye studentene som kommer ut fra skolene nå. Svaret var at de er flinke, men at mange bare gjør det de blir bedt om, og stiller få spørsmål. Utdanningen er viktig, men også hvordan kunnskapsutvikling skjer etter endt utdanning.

Europan er et av få gjenværende frirom for unge arkitekter der radikal kunnskapsutvikling kan skje. Tidligere var det ikke uvanlig at andreplass i arkitektkonkurranser hadde gjort noe helt annet, kanskje lagt prosjektet til en annen tomt, og svart helt ut over konkurransegrunnlaget, påpeker Skjulhaug.

– Den type tilnærming er nesten helt umulig i dag. Det er et uttrykk for en endring, noen vil kalle det en profesjonalisering. Alternativt kan det ses som en begrensning av handlefrihet. Da er det enda viktigere med de kritiske stemmene. Arkitektene må ikke bare være høflige leverandører. Denne problemstillingen peker også mot tidligfase og arkitekt- konkurranseproblematikk.

– Marianne har en unik tilstedeværelse i en hektisk hverdag, forteller Steffen Wellinger, professor ved fakultet for arkitektur og design NTNU.

Foto: Lena Knutli

Forbildet Hatløy

Fra 2007 til 2011 var Skjulhaug rektor ved Bergen Arkitekthøgskole, den første etter grunnleggeren Svein Hatløy. Men Skjulhaugs første møte med BAS var allerede som student, da hun og tre andre studenter fra NTH fikk hospitere ved skolen da den var helt ny. Det skulle bli formende.

– Det var kjempespennende og ganske vilt. Det var lite byråkratisk, for å si det sånn. Med en gang stod BAS for en forfriskende fornyelse av hvordan man tenker og underviser arkitektur. Hatløy er en av få som veldig tydelig har greid å utvikle et studieløp som ivaretar forståelsen og ansvaret for samfunnsbevissthet med det å være utfordrende formgiver.

Norsk arkitektur hadde sett veldig annerledes ut hvis ikke BAS hadde kommet som et alternativ, mener Skjulhaug.

– Grunnleggende for BAS er forståelse for landskap og klima, og hele den vestlandske byggetradisjonen, som har gitt arkitekter en større bevissthet rundt hvordan man jobber med det man på AHO kaller «radikal transformasjon», og forståelsen av medvirkning. Hatløys erfaringer fra Vadmyra i Loddefjord, som han arbeidet med før han startet BAS, var en kritikk av hvordan blant annet sosiologer jobbet med nærmiljø, en viktig modernismekritikk der myndiggjøring stod sentralt. Det var også en slags gjenreisning av arkitekten.

Uten BAS hadde norsk arkitektur også vært mindre original, overraskende og rar, tror Skjulhaug. Forestillingen om skolen i Bergen som den rare og kunstneriske utdannelsen, NTNU som den tekniske, og AHO som noe midt imellom, mener Skjulhaug både stemmer og ikke stemmer. Hun er opptatt av hva slags arbeidsdeling man har mellom de tre utdannelsene i arkitektur i Norge, men også internasjonalt.

– Målet må være at vi sammen greier å lage et sterkt, bredt felt av arkitekter, som kan gjenerobre den posisjonen vi er ute etter. Vi trenger både arkitekter som er gode i tektonikk, som forstår konstruksjon og greier å beregne, men vi trenger også arkitekter som kan gå inn i medvirkningsprosesser, som forstår mennesket og hvordan vi fungerer som fellesskap.

Marianne Skjulhaug utenfor et bygg og vannhjul. Foto.

Marianne Skjulhaug vil gjerne snakke om kunst- og designfagene, som hun stadig minner oss om at hun også er dekan for. Arkitektnytt lover henne å presisere at det er vi som har insistert på å snakke om arkitektur.

Foto: Lena Knutli

Mannsdominert fag

Men vel så viktig er det å sørge for å utdanne arkitekter fra ulike samfunnslag og bakgrunner, mener hun. Derfor er det også en styrke at skolene har ulike opptaksmuligheter.

– Det er en kjempeutfordring å greie og rekruttere bredere, sier hun, og forteller om et program ved University of Michigan i Detroit, ArcPrep, der ungdommer som kanskje aldri ville tenkt på arkitekturstudiet som en mulighet, får teste ut studiet i et halvt år.

Mer mangfold blant studentene kan også være en drivkraft for et bedre miljø. At mange studenter er misfornøyde med tingenes tilstand, ble tydelig tidligere i år da studenter fortalte om usunt arbeidspress, krasse tilbakemeldinger og fryktkultur, både ved AHO og de andre skolene. Det handler om en kulturendring i faget, mener Skjulhaug.

– Det at Afag gjennomførte en studiemiljøundersøkelse tidligere i år, som viste at en av tre arkitektur- og designstudenter sliter psykisk, det kan vi jo ikke bare la gå. Det handler ikke om en bestemt institusjon, det handler om hele faget, og dype tradisjoner og kulturer som er i endring.

Skjulhaug tror det har å gjøre med at arkitektur har vært et mannsdominert fag.

– Til nå er vi kun fire kvinner som har ledet utdanningene i Norge gjennom hundre år; Anne Grete Hestnes, Birgit Cold, meg selv og Cecilie Andersson. Den femte, Emma Nilsson, har startet opp i Bergen nå. Ved AHO er det ingen til nå, det er ikke særlig imponerende. Mangel på ulike perspektiver som sikres med likestilling og mangfold fører til dyrking av dominante kulturer.

Også den såkalt identitetspolitikkens inntog i akademia mener Skjulhaug er relevant og nødvendig.

– Form og innhold kommer i mange varianter, og det tenker jeg er helt greit. Aller viktigst er kanskje at gamle mønstre ikke repeteres i forsøket på å gjøre opp for undertrykking, rasisme og fastlåste konvensjoner.

Nå står vi heldigvis i en brytningstid, mener Skjulhaug, og tror endring virkelig er på gang. Et eksempel er podkasten til Safe Space, et ungt faglig kollektiv som jobber med disse spørsmålene.

– En kvinnelig arkitekt som er ti år eldre enn meg, kan fortelle om å få høre, som fersk arkitektstudent, at «var det så lurt?». Og enda eldre kvinner igjen, som på 1960-tallet ble møtt av Arne Korsmo som sa at det var synd det var åtte kvinner som hadde kommet inn på studiet, fordi det jo var studieplasser som gikk til spille.

At dagens studenter sier ifra, støtter Skjulhaug ubetinget. Det har lenge vært mange kvinner som har studert arkitektur, så det er bare på tide at det får effekt.

– Jeg tror det har en sammenheng med den ufølsomme kulturen som det nå har kommet et oppgjør med. Samtidig er det jo knallhardt å være arkitekt, man skal både formidle og forsvare prosjekter som realiseres. Du må være sensitiv, men samtidig ha tjukk hud.

Trenger bedre studielånordning

At man som student får tilbakemeldinger i en offentlig sammenheng, foran hele kullet og eksterne sensorer, er tøft, og det skal det kanskje være, mener Skjulhaug.

– Det vi må få bort, er sleivspark og selvopptatte tilbakemeldinger overfor studentene. Det må vi bare gi oss på.

Også det berømte arbeidspresset er et tveegget sverd, mener Skjulhaug.

– Uavhengig av institusjon er jo arkitektstudenter de som er mest på skolen. Og det kan være helt fantastisk å være i den flytsituasjonen hvor du bare jobber på og suser framover, men det kan også være knallhardt, og man må ikke drive rovdrift på seg selv. Det handler om å finne den balansen som gjør at det er bærekraftig, uten at det nødvendigvis skal inn i noen ni til fire-form.

Her kommer en sentral forskjell fra hennes egen studietid til syne: Hvordan studielånordningen har sakket akterut.

– Vi trengte ikke ha jobb mens vi studerte. Vi greide oss på studielån. Det var ikke noe fett liv, men vi kunne konsentrere oss fullt og helt om studiet. Det tror jeg er det viktigste verktøyet for studentvelferden, å få på plass en ordning som gjør det mulig å være heldagsstudent. Her har myndighetene unndratt seg et ansvar. Det burde være en felles kampsak i hele sektoren.