Å bygge opp, ikke ned

Nedbygging av natur kan ikke løses av arkitekter alene, men arkitekturfagene kan si nei ved å boikotte utlysninger som svekker integritet og uforholdsmessig skader norsk natur, skriver Johann Carlos Austad.

Av Johann Carlos Austad

Johann Carlos Austad er interiørarkitekt i Scenario interiørarkitekter.

Foto: privat

Den 13. januar publiserte NRK en sak om nedbyggingen av norsk natur. Det er ingen nyhet her annet enn det vi alle egentlig vet, men NRKs dypdykk og kvantifisering av omfang gjør dette til noe vi ikke lenger kan stikke under stol. Arkitekter, sammen med utbyggere og politikere, er ansvarlig for nybyggingen vi ser, og må derfor erkjenne ansvar.

I fjor deltok jeg i konkurranse om transformering av Krøgenes, øst for Arendal. I dag er det et bydelssenter med dagligvare, lager og produksjonshaller, både nytt og gammelt. Selv om vårt bidrag ikke gikk til topps, var det sentrale konseptet å inkludere lett produksjon for å unngå å legitimere nedbygging av skog og bymark andre steder.

Det er ikke lett å levere en detaljert analyse i en konkurranse som belager seg på unge arkitekters gratis arbeid, men vi må likevel ta oss tid til å tenke annerledes om hvordan vi bor, hva slags fasiliteter vi tilrettelegger for, og hvilke vi ekskluderer. I en ubetalt konkurranse blir det gjerne med ideene, men ideene må løftes frem slik at løsningene kan ta form.

Arkitekter må utforske nye sammensetninger av ulike funksjoner når områder reguleres og utvikles. Det er behov for fortetningen, men den må være proposjonal for stedet. Det er tydelig at avsidesliggende flatsprengte næringsparker og boligblokker rundt lokalsentre ikke er god langsiktig anvendelse av ressurser. Det er derfor flerbruksbygg tilpasset stedets behov og potensial er et godt sted å starte i kampen mot nedbygging.

Flerbruksbygg kan romme mer enn boliger, kontorer og kaféer. Med god planlegging kan det gjøres rom for snekkerier, verksteder og lagre også. Med en tettere og variert topologi som inkluderer lokale ressurser, kan vi unngå videre nedbygging. Lett industri har fått et ufortjent omdømme for å være skittent og bråkete, men med ny teknologi, lyddempende materialer og HMS hensyn, er disse formene for arbeid nå renere, grønnere og mindre støyende.

NRK-saken påpekte at løsningen kan ligge i Oslos grå arealer som blir transformert og grønnere. Transformasjonen vi har sett i hovedstaden er ikke nødvendigvis direkte overførbar til Distrikts-Norge, men kan vi finne et snekkeri på Bislett eller en smed på Carl Berner så er det mulig andre steder. Det handler da snarere om kunnskap, villighet og vane.

Det viktigste arkitekter kan gjøre, er å engasjere seg og ansvarliggjøre sitt eget fag. Det er spennende tider og de pågående debattene gir håp. Den offentlig debatten innledet av Arkitekturopprøret, viser at forvaltning av rom kan engasjere befolkningen, noe som er viktig for å skape endring blant politikere og utbyggere.

Debatten om «arkitekter på billigsalg» viser at det går an å trekke opp en linje og si nei. Erfaringsutveksling, boikott og tydelige krav fra et samlet fagfelt gir tro på at arkitekter kan vise integritet og samlet front i møte med beslutninger de selv ikke kan stå inne for.

Til tross for at debatten er en annen, har de sammenfallende interesser. Økt anerkjennelse for faget og lønnsomhet for arkitektene gir rom for utforskning og handlingsrom for å takke nei til nedbyggingen av natur.

Det er dyktige politikere, arkitekter og utbyggere i hele landet, men samarbeid og langsiktige kvaliteter må ikke forringes av kortsiktig profitt. Å bygge ned skog til fordel for asfaltørkener og økte avstander frister ikke tilflyttere eller holder på de unge. En holdningsendring må på plass for å ivareta de særegne og ugjenopprettelige kvalitetene områdene har. Arkitekter må i større grad vise villighet til å utfordre konvensjonell utbygging.

Det er klart at nedbygging av natur ikke løses av arkitekter alene, men arkitekturfagene kan si nei ved å boikotte utlysninger som svekker integritet og uforholdsmessig skader norsk natur. Den stadige nedbyggingen krever også at det bevilges mer penger for å muliggjøre økt forskning og analyse. Dette er nødvendig for å treffe gode løsninger og bærekraftige alternativer i en tid som krever omstilling her og nå.