Meninger / Debatt
På sporet av vår tapte samtid
Av Erling Fossen
Et uttrykk til besvær
Erling Fossen hevder at alt er lov i vår postmoderne samtid, så lenge begrunnelsen er god. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Problemet er bare at begrunnelsen ikke er særlig god, skriver Amund M. Rolfsen.
Av Amund M. Rolfsen
Erling Fossen hevder at alt er lov i vår postmoderne samtid, så lenge begrunnelsen er god. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Problemet er bare at begrunnelsen ikke er særlig god, skriver Amund M. Rolfsen.
Av Amund M. Rolfsen
Amund M. Rolfsen, arkitekt PhD.
Foto: privat
Erling Fossen vil vise hvordan A-blokka «uttrykker vår samtid arkitektonisk» og har intensjoner om å «rydde i begrepsbruken.» Et av de begrepene som jeg skulle ønske hadde vært ryddet klart er nettopp ordet uttrykke.
Særlig siden det er så store avvik mellom det vi ser og det vi formodentlig skal tenke om byggene i Regjeringskvartalet.
Som Fossen selv påpeker, er han som samfunnsgeograf mest opptatt av «reparasjonen» av de offentlige byrommene og etableringen av parken spesielt. Som en konsekvens leses vår samtid som nettopp byreparasjon eller «byforedling», og den uttrykkes av A-blokka.
Byreparasjon er vel og bra. Åpne passasjer, offentlige plasser og park er et gode for byens innbyggere, men det er vanskelig å trekke en annen slutning av Fossens påstander enn at A-blokka ser bra ut fordi man bygger park ved siden av.
Skal vi tro arkitektene i Nordic, som forklarer seg i en svulstig og tendensiøs promovideo, er Jens Stoltenbergs ord om «mer åpenhet, demokrati og menneskelighet, men ikke naivitet» A-blokkas uttrykte mening. Både Fossen og arkitektene baserer seg på representasjon, symbolikk og meningsinnhold, men det er ikke nødvendigvis gitt på forhånd hvilket formalt uttrykk som representerer et gitt innhold.
At Henrik Bulls G-blokk som sto ferdig i 1904 er et symbol for unionsoppløsning og det selvstendige Norge, og Erling Viksjøs H-blokk fra 1958 et symbol for Gerhardsens sosialdemokratiske Norge, ligger ikke som entydige meninger i arkitekturen. Ethvert formalt uttrykk kunne ha uttrykt det samme med hensyn på byggenes bruk og tiden de ble bygget i.
En kan si at det å vurdere arkitekturen for sitt meningsinnhold ligger latent i arkitektarbeidet. Siden arkitekten ikke bygger byggene selv, men planlegger bygningene før de bygges, er det å regne som et intellektuelt arbeid. Det betyr ikke at arkitektarbeidet er grunnleggende teoretisk og idemessige. For det intellektuelle rommer selvsagt det å se for seg bygningers tredimensjonale form og sette disse ned på papiret. Men det bereder grunnen til en ekspanderende intellektualisering, der arkitektens eller samfunnsgeografens oppgave i større grad blir å fylle bygningene med mening og innhold.
Dette blir en krykke for arkitekten og fører oss bort fra en formal, romlig og visuell bedømmelse av arkitekturen mot en intellektuell fortolkning. Og siden samtiden, i følge Fossen, er postmoderne, er alle tolkninger like gyldige, bare begrunnelsen angivelig er god.
Men i det postmoderne ligger også oppløsningen av den sanne mening, og dyrkningen av det tvetydige, motsetningene og dekonstruksjonen. At en da kan forfekte at meningsinnholdet i A-blokka er gitt, som en representasjon av vår samtids definerende byreparasjon framstår dermed som påfallende lite postmoderne.
For er det noe den postmoderne tenkningen har lært oss, så er det at språk, mening og fortolkning, er foranderlige abstraksjoner. Den bygde arkitekturen er heldigvis befriende konkret.
Det burde kunne bety at vi faktisk begynner å leke med formuttrykk som bare ser bra ut. Men det kommer vel an på øyet som ser tenker du. Til det vil jeg si at det er bedre å lene seg på en tro på den rene visuelle form som vi tar til pålydende, enn søkte fortolkninger av meningsinnhold som åpenbart kunne vært annerledes.
Til slutt vil jeg derfor omformulere Fossens påstand om vår postmoderne samtid til å faktisk gjelde utforming av bygninger. Alt er lov, så lenge det ser bra ut. Mening får det likevel.
