Puste liv inn i leiren, eller fortsette å ruse seg på aimbrosia?

Og der kan vi begynne. For jeg blir fullstendig utmattet av de eksistensielt villfarne, middelaldrende teknologioptimistene. 

Søker de ikke egentlig bare noe annet, en forankring i en verden som virker for fremmed og skummel, og tar derfor stilling til fremtiden som en diktatorisk redningsbåt de må holde seg inne med?

Denne typen disipler, som argumenterer som om det hele er fantastisk, og tviler du på det, i hvert fall uunngåelig. Disipler som trekker frem luditter og internettskeptikere for å bevise hvor feil de mistroiske alltid vil ta i teknologispørsmål. 

Allerede da industrialismen hadde slått rot i England ble motstanderne latterliggjort. William Morris stablet på beina Arts and Crafts-bevegelsen som kjempet mot masseproduksjon, tap av sjelsliv og dårlige arbeiderkår. Og det er relevant, selv i dag. Mye av det som kom ut av denne bevegelsen var modig og uttrykksfull arkitektur. Lutyens er fremdeles moderne.

Selv om de aldri fikk dominans, utgjorde de en bredside mot den kyniske industrialiseringen. Nok til å sette et merke i verden og kanskje påvirke utviklingens retning. I hvert fall nok til å formulere en filosofi som andre senere kunne vedkjenne seg.

På andre siden av forrige århundre finnes BIM, DAC, datamaskin og internett. Kanskje praktisk, ganske gøy og muligens prosess-styrkende. Men det kan vel knapt sies å ha styrket faget og formgivningen?

Det kan saktens være at det har gjort noen oppgaver lettere. At det var et herk å korrekturlakke og kopiere, at det var et mareritt å løpe med tegningsmapper gjennom regnvær, at nummereringen kom ut av kontroll. Jeg vet ikke, jeg har aldri opplevd det. Min ungdom var å tegne og lære meg koding, for deretter å skate. For å forsøke veie opp for alt nerderiet. 

«Det jeg vet, er hva jeg ser», noe slikt sa filosof John Locke. Og det jeg ser er mye uinspirert, livløs arkitektur. Formfattig, viljeløs. Kvelende personlighetsløs. Resultatet av Bims tidsalder, om du vil. 

For noen av oss er det fremste anliggende å skape så god arkitektur som vi er i stand til. Det kan høres ut som noe arrogant, selvgode greier å si, fordi det er så selvsagt. Men sånn er det ikke helt. Selvsagt, altså. For det er knapt penger i det, lange motbakker, enormt mye ansvar og nå skal vi også måtte høre på denslags pjatt som følger med KI-debatten.

Min erfaring er at denne oppgaven, å tegne bygg, i all hovedsak er et kreativt arbeid. Langt på vei gjelder det også detaljering, prisforhandling og byggeplass. Uansett hvor mange gigabyte RAM jeg har i min datamaskin, eller tusenvis av prosesser mine grafikkort kan håndtere på et sekund, er det i hjernen og hendene begrensningene sitter. Men også mulighetene og løsningene. Der er det mange år siden datakraft var begrensningene mine. 

Bak all teknologien ligger en fundamental motvilje mot å gripe fatt i det sprellende vesenet faget faktisk er. En berøringsangst for alt det viktige og en rekke kompensasjoner for å omgå det. Det er så utpreget at en kan mistenke en slags Spinoza-sk den-som-ikke-vet-vet-ikke. Men folk vet, jeg møter hele tiden folk som vet, som knokler og streber for å oppnå noe. Som slett ikke vil bli hjulpet av nye teknologier, men som trenger nye tanker. Nye verdier. Noe ekte.

For LLM-diskusjonen mellom ludittene og de teknortodokse er gapende kjedelig. Utfordringen med LLM er i hovedsak den nerveløse debatten på veien til alt det vi nervøst skal konsumere, som er skapt av noe uten nerver. 

Vi skal liksom høre de praktiske, fornuftige og måteholdene argumentene fra mennesker som virker hevet over menneskeheten. Som visstnok ønsker det samme, men ikke er laget av samme stoff som oss andre. For vi andre feiler og må hele tiden disiplinere oss. Få klarer å bruke riktig mengde dop- hjelpemidler.

Kreativt arbeid er en serie friksjonspunkter og deri ligger hele verdien. Arbeide seg videre, gjennom, den knerystende, angstfylte tvilen eller tegne i stykker en matpapirrull før noe endelig sitter. Hver snarvei har en kostnad, og om Hagelsteen ser rundt i arkitekturlandskapet tenker han virkelig at vi har råd til det?

Tiden går tapt. Den vinnes ikke, den spares ikke, den tapes bare. Det tar tid å leve seg inn i en situasjon, selv små boliger og hytter og renoveringer, som jeg tegner. En tegner seg inn i det, investerer, og det forrenter seg i prosjektene. Hvis det ikke er interessant bruk av tiden, forstår jeg ingenting. Hva vil man da med faget?

Ellers er kanskje tiden er moden for at faget deler seg. I to. Binært. For hvis viljen til å infusere liv i ens leirklumper ikke er større enn hva fremgår av synspunktene, hva er så motivasjonen?

Det blir i beste fall byggningskonsultasjon. Og det er sånn sett ikke overraskende at det er nettopp de stadig voksende, sammensmeltende konsulentkontorene som også er mest fanatiske first-movers på dette. Det virkelig interessante med LLM-debatten er å legge merke til hvem som forfekter det.

Og skal vi være nettopp nøktern, som Hagelsteen formaner, virker det vel like sannsynlig at resultatet av noen år med LLM vil fremprovosere et behov for håndtegning og autentisitet uten sidestykke siden tech-alderens fødsel. Om noe, er det nemlig den veien internettet beveger seg.  

Da jeg vokste opp var nerdene underlige, ofte teknologifascinerte og fulle av fantasi. Det var kjennetegnene. Teknisk kompetanse, kreativitet, keitete og klønete sosialatferd. De, og vi, flyktet inn i fantasiuniverser som tok tid og krefter å bygge opp. Det skal det visst ikke gjøre lenger. De som minst forstår hva arbeidet er, har kanskje minst problem med å outsource det til en maskin. Selv blir de programvareselgere.