Menneskesentrert arkitekturutdanning

Hvordan kan vi oppmuntre studenter til å forfølge sin sosiale bevissthet, sin nysgjerrighet og sine faglige interesser, heller enn å demotivere dem ved å streke opp fagets grenser, spør arkitektene Joana Sá Lima og Jørgen Skatland.

Av Joana Sá Lima og Jørgen Skatland

I prosjektet «Sirens of Sauda» har Ask Olsson Aabø og Carl Daniel Romm knyttet en turistvegstrekning til småbybebyggelsen i Sauda. Fra diplomutstillingen ved AHO 2022.

I sitt svar til artikkelen «Har studentene sluttet å formgi», spør den nyutdannede arkitekten Renate Bryn om vi ikke burde lytte til arkitektstudentenes engasjement og vilje til å utforske nye tilnærminger til arkitektur som tar hensyn til menneskelige behov. Dette er et høyst aktuelt spørsmål som fortjener umiddelbar respons: Selvfølgelig skal vi støtte arkitekturstudentenes utforskning av nye innfallsvinkler til arkitektur!

Når arkitektstudentene interesserer seg for å undersøke og forstå brukernes behov, mener vi det er helt kritisk at utdanningsinstitusjonene svarer og inkorporerer en bredere metodisk tilnærming i undervisningen. Dette vil etter vår mening slett ikke devaluere viktigheten av de tradisjonsrike, men litt stumme arbeidsmetodene i arkitektur. Å jobbe metodisk med brukerbehov vil heller øke unge arkitekters treffsikkerhet i møte med viktige samfunnsutfordringer. Vi tror at dette på sikt vil kunne bidra til et bredere nedslagsfelt for arkitektenes tjenester for øvrig.

Utprøving av slike metoder under studiet vil kunne gi arkitektstudentene innsikt og ferdigheter til å utvikle bygninger som ikke bare er funksjonelle og vakre, men som også responderer på brukernes og samfunnets stadig endrede behov og erfaringer. Framtiden til arkitektprofesjonen avhenger av at sosialt bevisste studenter får mulighet til å anvende engasjementet sitt med en verktøykasse som svarer til samtidens utfordringer slik som klimaendringer, sosial ulikhet og urbanisering.

Uansett så faller en del av ansvaret for å støtte studentene på generasjonen som allerede praktiserer. Studentene trenger støtte fra erfarne arkitekter som også opplever at faget må utvikle og endre seg i takt med samfunnet. For å kunne bygge en bedre framtid må vi alle lenger fram i skoene. Spørsmålet er ikke hvor faget starter eller slutter. Det er heller: Hva er de virkelige problemene vi forsøker å løse i arkitekturen? Hvilke metoder og kunnskapsgrunnlag gjør oss best i stand til å håndtere disse utfordringene?

Det er tvilsomt at nostalgisk proteksjonisme av fagets grenser vil hjelpe fagets stilling i tiden framover. Denne posisjonen motiverer heller ikke studentene våre til å ta sin sosiale bevissthet på alvor. Så, hvordan kan vi heller oppmuntre studenter til å forfølge sin sosiale bevissthet, sin nysgjerrighet og sine faglige interesser, heller enn å demotivere dem ved å streke opp fagets grenser?

Kanskje er det nettopp gjennom å oppfordre studentene til å utfordre fagets grenser, samtidig som vi støtter dem med verdifull praksiserfaring, at vi best kan utdanne en generasjon av uredde innovatører som er klare til å håndtere våre felles samfunnsutfordringer med positivt driv og framtidstro.

Joana Sá Lima er en arkitekt og partner ved Comte Bureau, som er et tverrfaglig miljø der samfunnsvitenskap og *Design Thinking* kombineres for å utvikle mer vitenskapelig funderte og menneskesentrerte metoder for arkitektur. I tillegg til å ha en aktiv rolle i praksisen, har hun undervist i masterkurs i arkitektur og nylig i design ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.
Foto: privat

Jørgen Skatland er arkitekt og jobber med tidligfase-innovasjon på DOGA. Han har vært med å utvikle Urban Trigger-metodikken både gjennom praksis og gjennom undervisning på NTNU. I forskningen har han vært opptatt av byggenæringen som kunnskapssystem. Han veileder også diplomstudenter på Fakultet for arkitektur og design.
Foto: privat

Arkitektutdanningene bør oppmuntre studenter til å selv lære mer om menneskesentrert arkitektur. I tillegg til å oppmuntre studentene til selvstendighet, bør også arkitekturprogrammene utforske arbeidsmetoder som tar i bruk menneskesentrerte design-prinsipper, deltagende design, samskapning og designtenking. Vi observerer fra praksis et voksende antall innfallsvinkler til arkitektur og stedsutvikling som legger vekt på empati med sluttbrukeren og tverrfaglig samarbeid i problemløsningen. Gjennom å utforske designmetodikk kan arkitekturstudenter utvikle ferdigheter som trengs for å tegne bygninger, rom og steder som virkelig svarer til brukernes behov.

Det finnes flere tilnærminger og metoder som vi mener kan tas i bruk i arkitekturutdanningene:

Menneskesentrert design setter brukerens behov og opplevelse i førersetet under designprosessen. Dette krever at man systematisk kartlegger brukerens ønsker og behov som en del av prosjektet.

Deltakende design engasjerer og møter brukere og andre interessenter i prosjektet gjennom workshops, spørreundersøkelser og andre former for medvirkning og deltagelse for å sikre at prosjektresultatet – enten det er et bygg, et byrom eller en plan – reflekterer deres virkelige behov og ønsker.

Samskaping innebærer et enda tettere samarbeid med brukere, interessenter og andre fagmiljø både ved definering av utfordringer, og når vi utvikler løsninger.

Evidensbasert design benytter seg av kvalitative og kvantitative data til å informere designbeslutninger. Dette inkluderer undersøkelser av brukerbehov, miljøfaktorer og bygningens ytelse over tid.

Brukertesting av funksjonalitet og brukbarheten av et design med ekte brukere kan identifisere mulige forbedringer, og sikre at sluttproduktet svarer til deres behov.

Beboerevalueringer analyserer ytelsen til en bygning av brukeren et stykke inn i levetiden for å identifisere utbedringspotensial og for å informere fremtidige designbeslutninger.