Meninger / Debatt
Tretten bru og klima
Av Bertram Brochmann
Noe stinker i norsk forvaltning
Når lukt er forurensning, måler vi den. Når den kan ha kulturhistorisk betydning, blir den plutselig for subjektiv til å telle, skriver Beata Brzoza.
Av Beata Brzoza
Når lukt er forurensning, måler vi den. Når den kan ha kulturhistorisk betydning, blir den plutselig for subjektiv til å telle, skriver Beata Brzoza.
Av Beata Brzoza
Et sanseinntrykk kan være plagsomt for noen og samtidig høre til et sted. Hanen Maurice fikk medhold i en fransk domstol og kunne fortsette å gale ved morgenkvisten (illustrasjonsfoto).
Foto: PixabayNOU 2025:3 Ny kulturmiljølov åpnet et lite vindu mot en mer flersanselig forståelse av kulturmiljø. Spørsmålet er om vi bruker det. Riksantikvarens høringssvar kan tyde på nei.
Lukten av Freias sjokolade over Rodeløkka i Oslo har hørt til stedet i generasjoner, og for mange hadde den en kollektiv Proust-effekt. Hvorfor ikke vurde den som kulturarv?
Lukt har et merkelig dobbeltliv i norsk forvaltning. Som uønsket utslipp kan den måles, beskrives i luktenheter og reguleres etter forurensningsloven. Tenkes den som del av et kulturmiljø, skjer det noe annet: Da blir den subjektiv.
Kulturmiljølovutvalget foreslo at vernet rundt automatisk fredete kulturminner også skulle kunne omfatte «forstyrrende lyd og lukt». Det var ikke et forslag om å frede lukten selv, men om å kunne hindre at forstyrrende lukt svekker forståelsen og opplevelsen av et automatisk fredet kulturminne.
I høringssvaret fra august 2025 vil Riksantikvaren likevel stryke lukt. Hva som oppfattes som forstyrrende lyd, «og ikke minst lukt», er subjektivt og vanskelig å håndtere, skriver direktoratet. Lyd og lys kan aksepteres dersom påvirkningen har en viss varighet.
At lukt er krevende å forvalte, er åpenbart. Den er flyktig, den varierer med vær og avstand, og folk reagerer ulikt. Det er en reell innvending, ikke bare en unnskyldning. Men subjektivitet er ikke særegent for luktesansen. Mennesker har ulik følsomhet for lyd og lys også. Likevel regulerer vi støy. Og hva som visuelt «skjemmer» et kulturminne, kommer heller ikke ferdig målt fra naturens side. Det krever skjønn. Synet er ikke objektivt bare fordi kulturmiljøforvaltningen har lengre trening i å argumentere for det.
Riksantikvarens veiledning om utilbørlig skjemming erkjenner at kulturminners opplevelsesverdi omfatter flere sanser, og at sansene virker sammen. Likevel har skjemmingsforbudet historisk vært avgrenset til det visuelle. I et brev av 1. mars 2002 slo Miljøverndepartementet fast at støy falt utenfor, selv om den påvirket opplevelsesverdien. Et kulturmiljø er med andre ord blitt behandlet omtrent som et fotografi.
Her går de to sporene fra hverandre. Vern mot lukt er ikke vern av lukt, men begrunnelsen reiser et større spørsmål. Mot stank har vi metoder: Miljødirektoratets luktveileder bruker testpaneler og terskelverdier for å gjøre et subjektivt sanseinntrykk håndterbart. Når lukt derimot kan berike et sted – tjære ved et gammelt verft, røyk i en røykstue, Freias sjokoladelukt – griper vi ikke muligheten.
Beata Brzoza er interiørarkitekt, førsteamanuensis II og studerer arkitekturvern på AHO.
Foto: Arek StepkowskiDet er også nødvendig å skille mellom preferanse og verdi. «Jeg liker denne lukten» er ikke det samme som «denne lukten har kulturhistorisk verdi». Vi godtar skillet når kulturarven er visuell: Jeg kan mislike en brutalistisk bygning uten at dens kulturhistoriske betydning forsvinner. Hvorfor skulle ikke det samme gjelde lukt?
Frankrike viser at spørsmålet kan stilles annerledes. UNESCOs innskriving av parfymekunnskapen i Grasse i 2018 gjelder praksiser og kunnskap, ikke en fredet lukt. Mer radikal er den franske loven om patrimoine sensoriel des campagnes fra 2021. Etter at naboer på Île d'Oléron gikk til sak mot hanen Maurice i Saint-Pierre-d'Oléron, anerkjente loven karakteristiske lyder og lukter fra landsbygda som del av den felles kulturarven. Poenget er ikke at Frankrike har løst hvordan sanselig kulturarv skal måles. Poenget er at subjektiviteten ikke diskvalifiserer den.
Noe kan altså være brysomt og samtidig høre til et sted. Kulturhistorisk verdi trenger ikke være behagelig. Den trenger heller ikke oppleves likt av alle.
Riksantikvarens svar avslører et hierarki mellom sansene. Det interessante spørsmålet er derfor ikke om lukt er objektiv. Det er den ikke. Spørsmålet er hvorfor nesen må være mer objektiv enn øyet og øret for å få lov til å telle. Gi lukt de samme vilkårene, i stedet for å stryke den. Et kulturmiljø er ikke et fotografi. Det er et sted vi sanser.
