Skal du til Arendalsuka og skryte av deg selv?

Nå skal jeg sette meg i bilen med podcastutstyret og en kasse med visittkort med et mål for øyet: Skryte av andre, skriver Magnus Ravlo Stokke.

Av Magnus Ravlo Stokke

Nå skal jeg sette meg i bilen med podcastutstyret og en kasse med visittkort med et mål for øyet: Skryte av andre, skriver Magnus Ravlo Stokke.

Av Magnus Ravlo Stokke

Magnus Ravlo Stokke, masterstudent i arkitektur ved AHO.

Magnus Ravlo Stokke er vert for Arkitektpodden samt forretningsutvikler og arkitekt i Haptic Architects.

Foto: byAksel

Det er duket for årets lajving av LinkedIn: Arendalsuka. Over 2000 arrangementer med tusenvis av folk strømmer til for å snakke om … trommevirvel … seg selv og sine prosjekter.

Paneldebatter, morgenjogging, foredrag, skutetokter, VIP-fester og kaffemøter: Alt har til felles at man venter på sin tur til å skryte av seg selv. Det er som å være på en eviglang mingling hvor du blir stående med den tonedøve personen som ikke kan få nok av å snakke om seg og sitt.

Personlig er det første gang jeg skal dit, så jeg tenker jeg skal la meg inspirere av noen mestere jeg har vært borti tidligere. Den første er regissør Hans Petter Moland.

I mitt tidligere liv jobbet jeg som økonomisjef – CFO – i Paradox Film. På premieren til «En ganske snill mann», sa regissør Moland: «Det er mange å takke, men jeg tror det tryggeste er ingen nevnt, ingen glemt». Så sa han: «men jeg bare må takke fotografen min gjennom alle år og ikke minst scenografen. Og så jeg må jo takke Stellan Skarsgård! Og de øvrige skuespillerne, nei, vet dere hva? Kan ALLE som har vært med å lage filmen komme opp på scenen?».

Og vipps, så gjorde jeg entré på en scene som vanligvis var forbeholdt hovedpersonene.

Jeg, som hadde jobbet med finansieringen av filmen med produsentene, fikk komme opp og skinne litt. Det var ganske ålreit! Han snakket bare om hvor flinke vi andre hadde vært.

Film og arkitektur har til felles at det er et gesamtkunstwerk – det er noe som kun skjer gjennom at flere mennesker og kunstformer virker sammen.

Samtidig er arkitekten opptatt av at byggets kontur og silhuett er ført i pennen av nettopp arkitekten. «Hvem er arkitekten?», spør vi. Og det svarer arkitekten gjerne på!

Arkitekten har en særstilling: Bygget får gjerne ett navn og én signatur. Så på ett vis er det naturlig at arkitekten står på scenen og snakker om prosjektet, men hva med å utvide fokuset fra seg selv og inkludere de som faktisk gjorde det mulig å realisere?

Rekk opp hånden de som tror at noe som helst oppføres uten knakende gode rådgivende ingeniører, samarbeidspartnere i teamet eller en offentlig forvalter som skjønner greia.

De eier også æren for det gode prosjektet, like mye som arkitekten.

For noen år siden satt jeg i Roma som en del av arkitektutdanningen ved AHO og kjøpte boken «Il Ponte» utgitt av Fondazione Renzo Piano. Den handler om prosessen rundt å bygge en ny bro etter Morandi-brokollapsen i Genova i 2018, der 43 mennesker mistet livet i et nasjonalt og regionalt traume.

I bokens siste del er det oppgitt hvem som har bidratt til broen: forskalingssnekkere, ingeniører, elektrikere, sjåfører, betongarbeidere, prosjektledere og noen få arkitekter.

Av 3995 medarbeidere, er ti arkitekter.

Alle ble løftet frem som likeverdige bidragsytere til at broen nå spenner over Polcevera-dalen i all sin prakt (det er en nydelig bro).

Å få lyskasteren rettet mot seg noen minutter på Arendalsuka kan enten benyttes til å lire av deg noe preprodusert PR-redigert budskap som er dørgende kjedelig om hvor flinke vi er og kanskje i noen nanosekunder få noen likes på SoMe etterpå – eller man kan gjøre som Renzo eller Moland og benytte anledningen til å løfte frem de som har ofret tid, kreativitet, krefter og innsats for prosjektet.

Det må jo være det som bygger det beste ettermælet? Jeg digger jo Moland og Renzo, for svingende!

Nå skal jeg sette meg i bilen med podcastutstyret og en kasse med visittkort med et mål for øyet: Skryte av andre, stille dem spørsmål – og la «etterlatt inntrykk være at Haptic og Arkitektpodden er noen du ønsker å samarbeide med fordi dere er rause og deler suksessen» som PR-rådgiveren sa til meg i siste brif før avreise.