Skru tiden tilbake – eller gjenoppdage?

Er det noe som har gjentatt seg i byggekunstens utvikling, så er det faktisk en imponerende serie gjenoppdagelser av fortiden, påfallende ofte med lysende, høyt beundrede resultater, skriver Ulf Andenæs.

Av Ulf Andenæs

Innleggsforfatteren er journalist og forfatter av boken «Arkitekturoppgjøret - vår invasjon av landskapet - utfall og tilbakeblikk - hvor går vi?»

Foto: privat

Vi hyllet modernismen og funksjonalismen for sitt opprinnelige innhold og så ikke forfallet», skriver Ketil Moe i en debattartikkel 11. november.

Den modernistiske og den brutale arkitekturen har måttet slite med sitt omdømme på enkelte felter etter hvert. Men ett usvikelig argument vil forsvarerne av modernismen alltid slå i bordet med:

Vi kan ikke gå tilbake til fortiden! Vi kan ikke skru klokka tilbake til tidligere tider! Noe slikt ville være å forråde alt hva en byggekunst for vår tid kan stå for!

Argumentet blir gjentatt og gjentatt og gjentatt på nytt, som et mantra, nærmest som en besvergelse, som den siste trumf i kortstokken. Det er så takknemlig å gripe til, hver gang man er på vikende front i samfunnsdebatten.

Enten det har vært kritikk mot bygningsmiljøene, monotonien, den fraværende estetikken, fraværet av livet mellom husene, klimabelastningene ved materialbruken, maskinpuritanismen, de planlagte og de ikke-planlagte ødemarkene, samt upopulariteten blant mange i befolkningen – en del helsprekk er det blitt etter hvert.

Fortiden gjenoppdaget

«Vi kan ikke gå tilbake» er hva studentene på arkitektskolene har fått banket inn gjennom mange årtier, som en uomtvistet sannhet, hevet over diskusjon.

I dag er det likevel enkelte av de unge arkitektstudentene som har tatt til å spørre: Hva er grunnlaget for denne vedtatte sannheten? Hva er det arkitekturhistorien består av?

Er det noe som har gjentatt seg i byggekunstens utvikling, så er det faktisk en imponerende serie gjenoppdagelser av fortiden, påfallende ofte med lysende, høyt beundrede resultater.

Hva var vel renessansens arkitektur annet enn det de kalte en gjenoppdagelse av fortiden Michelangelo, Leonardo da Vinci og de andre av renessansens nyskapere, de kviet seg ikke for å gå hele tusen år tilbake i tid.

På nytt og på nytt skjedde tilsvarende: Et par århundrer etter Michelangelo, nyklassisismen, der de søkte etter en mer rasjonell og harmonisk form, mer i pakt med den samtidige opplysningstiden, til avløsning av barokkens og rokokkoens overdådigheter, med sterkere innslag av orden og rene linjer. Atter med antikken som forbilde.

På 1800-tallet: Nok en ny runde med å hente fram sporene fra antikken. Universitetet på Karl Johan og Slottet var blant de fremste resultater av de årenes klassisisme her hjemme. Side om side med dette, det samme århundrets empirestil, en variant av klassisismen, børsbygningen og selveste Empirekvartalet, noen vil ta med mange utsøkt vakre skipperhus fra Sørlandet, empire og klassisisme gikk over i hverandre.

Slik kunne vi fortsette; Enda en omgang med nyklassisisme i vårt land i 1920-årene, omtalt som en arkitektonisk glansperiode. Og ikke minst alle de som ville utvikle den gamle norske byggeskikken videre, en lang rekke av den tidens arkitekter gjorde dette med inntrykk både fra samtidens bygdekultur og fra bygningsarven århundrer tilbake, nytt liv til dekor og treskurd med inspirasjon like tilbake til det nyoppdagede Osebergskipet. Særlig på 1800-tallet og på tidlig 1900-tall, vil mange vite at dette kom til utfoldelse, med dragestilen som sitt mest vidløftige uttrykk.

Hvorfor var det så mange arkitekter som så seg tilbake så ofte, med slike høyt anerkjente resultater, nærmest til alle tider, inntil modernismen gjorde tidligere brukte virkemidler til tabu?

Det kan vi uttrykke nettopp i ordet gjenoppdagelse: De gjenoppdaget elementer i byggekunsten som hadde kommet i bakgrunnen, de gjenoppdaget kvaliteter som ikke skulle gå til spille, men som kunne vinne sin verdi ved ny bruk.

Folkelig byggeskikk

Å gjenoppdage, det er hva som kan skje når en retning og ett formspråk har fått herske i snart et århundre, vært eneveldig i offentlig arkitektur, og enerådende ikke minst som maktens og kapitalismens byggeri. Da er det noen som gjenoppdager hva som har vært forbudt så lenge, av virkemidler som har beriket menneskenes bygninger gjennom tradisjonell estetikk i et par tusen år, og som kan gi ny verdi.

Vi kjenner alle forbudene og tabuene som har vært håndhevet av fagets voktere. Utsmykning? Dekor? Detaljer? Variasjon? Lokalt, regionalt eller nasjonalt formspråk? Farger? Omramminger av vinduer og dører? Organiske former? Innslag av noe som har vært brukt før modernismen?

Jeg synes synd på mange arkitekter: I angsten for å «skru klokka tilbake», for å utforme noe som likner på noe som har vært gjort før, ender de opp med de altfor mange krampaktige sære og uskjønne fasader, for at det ikke skal minne om noe fra tidligere tider.

De har lært at å hente noe fra historien er absolutt fy, selv om de der kunne ha funnet en overflod av kvalitet og skjønnhet.

Det ene tillatte

Med ett unntak: Vi har en eneste form for å «skru klokka tilbake» som har vært tillatt de siste årtiene: Det er å bygge nyfunkis, det vil si, å kopiere den tidlige elegante funkisen fra slutten av 1920-årene eller 1930-årene et århundre etterpå.. Den formen for å «skru klokka tilbake» er ikke bare tillatt i lauget, men tiljublet, fordi det tilhører den ene herskende stil.

Om Michelangelos og Leonardo da Vincis samtidige kunne gjøre sine gjenoppdagelser tusen år tilbake i tid, skulle ikke dagens og morgendagens nyskapere kunne gjøre bruk av en og annen gjenoppdagelse de også? Utenom den tillatte nyfunkis?

Det vil de vel en dag. Men det må nok skje et generasjonsskifte. De må få lov til å utfolde seg, de som for lengst har innsett forfallet Ketil Moe beskriver. Kanskje de som har styrt i lauget må bli pensjonert først?