Sonja vernet arven – men Slottet ble aldri fredet

Sammen har kongeparet bidratt til retningslinjer for forvaltning av statens kongelige eiendommer, restaurering av bygninger, systematisering av samlinger, flere bokutgivelser og ikke minst åpnet den kongelige kulturarven for publikum.

Etter kong Haralds bortgang og tronskiftet 28. august er det naturlig å spørre hvordan denne arven skal videreføres. Ikke fordi det nye kongeparet mangler interesse, eller fordi Sonjas innsats er avsluttet. Tvert imot: Nettopp fordi så mye er oppnådd, bør vi sikre at kunnskapen, ambisjonene og ansvaret kan leve videre etter Kong Harald og Dronning Sonjas tidsalder.

Kongelig kulturarv står ikke uten forvaltning. Utvalget for statens kongelige eiendommer «Slottsutvalget», ble oppnevnt i 1998, og fra 2002 ble ansvaret for de statlige kongelige eiendommene og samlingene fordelt mellom Hoffet og Statsbygg gjennom egne forvaltningsavtaler. Eiendommene skal uavhengig av vernestatus behandles som om de er fredet, og bygningsmessige tiltak skjer i samarbeid med Riksantikvaren.

Det er likevel forskjell på å være fredet og å bli behandlet som om man er det.

Bygdøy kulturmiljø er formelt fredet og omfatter både landskap, byggverk og anlegg. Flere av de øvrige statlige residensene har ikke tilsvarende individuell fredning, selv om de forvaltes etter antikvariske prinsipper. De private kongelige eiendommene har igjen andre og varierende former for vern. Resultatet er et lappeteppe av fredning, forvaltningsavtaler, hensynsoner og statlig og privat eierskap.

En praksis som fungerer godt er likevel ikke det samme som en samlet strategi som synliggjør hvilke verdier som skal sikres, hvem som har ansvaret og hvilke deler av arven som bør gis formelt vern.

De kongelige eiendommene forteller også om nasjonsbygging, hverdagsliv og skiftende arkitekturidealer. Slottet tegnet av Linstow og ferdigstilt i 1849, Skaugum, med Arnstein Arnebergs hovedbygning fra 1932 i mellomkrigstid, og Mågerø, tegnet av Lund Hagem og tatt i bruk i 1993, viser hvordan også nyere arkitektur blir en del av historien.

Privat eierskap gjør ikke kulturhistorien mindre interessant, tvert imot. Kongehuset har til enhver tid vært de fremste bestillere av kunst, mote og arkitektur.

Jeg mener Kongehuset og staten bør ta initiativ til en felles kulturarvstrategi for eiendommene og samlingene. Strategien bør samle kunnskap om eierskap, vernestatus, tilstand og historiske verdier, og munne ut i en prioritert forvaltnings- og verneplan.

Forslaget til ny kulturmiljølov har vært på høring, og Klima- og miljødepartementet arbeider nå med lovproposisjonen. Lovarbeidet aktualiserer spørsmålet om hvordan nasjonale kulturhistoriske verdier skal sikres.

Kulturminneloven åpner for fredning av bygninger og anlegg, kulturmiljøer og statlige byggverk. En landsverneplan kan også være et nyttig forbilde for de statlige eiendommene. Private eiendommer må vurderes etter ordinære vernehjemler og dialog med eierne.

Dronning Sonja og Kong Harald har vist hva personlig engasjement kan sette i bevegelse. Nå må vi sørge for at arbeidet kan leve videre, også når nye generasjoner overtar ansvaret.