Aktuelt / Bransje
Staten tror ikke på den unge designeren
At en ung designer trenger et privat stipend for det som staten automatisk finansierer for forfattere og billedkunstnere, avslører en systemfeil, skriver styret i Norske Formgivere.
Av Anna Maria Øfstedal Eng, Kaja Dahl og Jonas Ravlo Stokke
At en ung designer trenger et privat stipend for det som staten automatisk finansierer for forfattere og billedkunstnere, avslører en systemfeil, skriver styret i Norske Formgivere.
Av Anna Maria Øfstedal Eng, Kaja Dahl og Jonas Ravlo Stokke
Løsningen er enkel: Staten bør opprette arbeidsstipend for unge designere på linje med ordningene for forfattere og billedkunstnere, skriver Jonas Ravlo Stokke, Kaja Dahl og Anna Maria Øfstedal Eng, styret i Norske Formgivere, en organisasjon for og av norske formgivere. På bildet: Tale Berger Hølmebakks «Pillar Lamp», som ble vist under Volum 01-utstillingen på 3 Days of Design i København i sommer.
Foto: Anne ValeurFor en uke siden skjedde det noe uvanlig i norsk designbransje. Torbjørn Anderssen og Espen Voll, duoen bak noen av de største norske designsuksessene internasjonalt, delte ut sitt eget stipend for første gang: 300 000 kroner til Tale Berger Hølmebakk, en ung designer i etableringsfasen.
Pengene er øremerket det dyreste og viktigste en ung designer gjør: Å vise seg frem internasjonalt.
Det er en raus gest. Men det avslører noe ubehagelig om Norge som industrinasjon. Når to av våre fremste designere må etablere et privat stipend for å tette hullet, handler det ikke om velgjørenhet. Det handler om en systemfeil som burde vært løst for lenge siden.
Statens kunstnerstipend deler hvert år ut over tusen stipender, blant dem arbeidsstipend for yngre kunstnere. Innsikten bak er riktig: De første årene avgjør om et talent utvikler seg eller gir opp. En ung forfatter får arbeidsro til sin andre roman, en billedkunster får tid i atelieret.
En ung møbeldesigner faller utenfor, og ingen ordning dekker det etableringsfasen i design faktisk krever: prototyper, frakt og messedeltagelse. Det koster fort over hundre tusen kroner å stille ut i Milano. Det er der kontraktene inngås. Kunnskapen de får ute overføres til norsk industri, som igjen kan resultere i enorm verdiskapning.
En enkelt arbeidsstol kan omsette for en halv milliard i året.
Norsk møbelindustri produserer for rundt åtte milliarder kroner i året, og eksporterer omtrent halvparten. Danmark, et land på vår størrelse, eksporterer møbler for over 20 milliarder danske kroner. Forskjellen er ikke naturgitt. Den er resultatet av at Danmark i generasjoner har behandlet design som nasjonal infrastruktur. «Danish design» er et varemerke verden betaler ekstra for. Det kunne vært norsk. I ferdigvareindustrier der vi allerede har produsenter av høy kvalitet og et enormt potensiale for vekst.
Det som mangler, er neste generasjon designere som kan fylle ordrebøkene. Tale Berger Hølmebakk er én av dem. Det leddet er det billigste i hele verdikjeden å styrke, og det eneste vi systematisk sultefôrer.
Løsningen er enkel: Staten bør opprette arbeidsstipend for unge designere på linje med ordningene for forfattere og billedkunstnere. En håndfull årlige stipender koster staten noen få millioner. Én designer som lykkes internasjonalt, genererer eksportverdier i tiår.
Tale Berger Hølmebakk skal nå få sjansen, takket være to private givere som fylte gapet staten burde ha dekket selv. Gratulerer til vinneren, og takk til Anderssen og Voll. Men ett privat stipend kan ikke bære en nasjons designfremtid og ambisjon. Spørsmålet politikerne bør stille seg, er ubehagelig enkelt: Hvorfor tror ikke staten på designeren?
Jonas Ravlo Stokke, Kaja Dahl og Anna Maria Øfstedal Eng er formgivere og har skrevet om design i en årrekke. De bor og jobber i Oslo
