Vi lever i et historisk skifte. Hvorfor går ikke arkitektene først?

En tid i endring krever nye svar, og da må vi tørre å stille andre spørsmål. Vi kan begynne med det viktigste: Hva kan vi gjøre for samfunnet – og vente med å spørre hva samfunnet skal gjøre for oss, skriver Camilla Moneta.

Av Camilla Moneta

Camilla Moneta er arkitekt MNAL og rådgiver.

Foto: privat

Vi sliter med å få oppdrag, vi klager til politikerne over manglende anerkjennelse, i en tid som egentlig krever at vi går først. Det er et paradoks. For aldri har Norge trengt arkitekter mer. Aldri har vi hatt større mulighet til å forme samfunnsutviklingen. Aldri har vi hatt større ansvar.

Aldri før har så mange endringer vært i spill samtidig: klima, natur, digitalisering, geopolitikk, økonomi og styringslogikk endrer seg samtidig og fundamentalt. Hele samfunnet er i bevegelse.

Vi er fagene som kan redusere naturtap, kutte utslipp, skape sosial verdi, styrke beredskap og gi form til en sirkulær økonomi. Vi er fagene som kan gjøre omstilling mulig i praksis. Likevel sliter vi med å få gjennomslag hos politikerne.

Vi mangler en samlende kraft. En tydelig retning. En fortelling om hva arkitektur faktisk betyr for samfunnet, og hvorfor profesjonen må ta plass nå.

Der jeg sitter i den vakre Sverre Fehn-paviljongen under Arkitektbedriftenes (AiN) årlige verdikonferanse, blir ordet paradigmeskifte nevnt av fem ulike talere. Rundt meg sitter landets arkitektledere og dyktige utøvere. Plutselig kommer jeg til å tenke på John F. Kennedy, som i sin innsetningstale i 1961, en tid preget av krig og uro sa: «Spør ikke hva samfunnet kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for samfunnet.»

Det er akkurat dette vi også må spørre oss selv. Ikke bare fordi det er strategisk klokt for å posisjonere oss, men fordi det gjør oss mer relevante for politikere når vi viser hvordan vi bidrar til viktige samfunnsmål.

I stedet har vi medlemsorganisasjoner, AiN, NAL, NLA og NIL, som snakker om hva de trenger, men lite om hva vi som profesjon skal levere. De sier at bærekraft er viktig, men ikke hvordan vi skal navigere i det.

Andre land viser hvordan profesjonen tar ansvar. Engelske RIBA krever målbare bærekraftmål i starten av prosjektet, og dokumentasjon ved ferdigstillelse. Danske Ark forplikter seg til å hjelpe medlemmene å dokumentere verdiskaping og lede den grønne omstillingen.

Våre organisasjoner har strategier og gode intensjoner. Men vi mangler felles forventninger, felles målemetoder og en tydelig profesjonsstandard.

Der ute er omstilling en plikt. Her hjemme er omstilling en uforpliktende ambisjon.

Og staten forventer noe helt annet av oss: Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) er tydelig: Sektorer som vil ha innflytelse må dokumentere resultater og samfunnsnytte.

Derfor må en samlet arkitektbransje etablere målbare mål og metoder som dokumenterer verdiskapingen vi bidrar til. En felles retning. En konkret og begeistrende fortelling om hvordan arkitektur skaper samfunnsverdi. Først da kan vi be om handlingsrom og respekt.

AiN har initiert prosjektet Arkitektur skaper verdi, som verken NAL, NLA eller NIL er med på. Det er et symptom på hovedproblemet: Vi står ikke samlet. Intensjonen er god, men prosjektet viser bare et lite utvalg av samfunnseffekter, og uten felles deltakelse blir det verken profesjonsstandard eller politisk kraft.

Felles krav ville også redusert forvirringen rundt hvilke systemer som er best egnet til å nå bærekraftmål. I dag må hvert prosjekt starte diskusjonene på nytt: FutureBuilt, Breeam-NOR, Miljøfyrtårn eller ISO-standard? Et enhetlig bransjekrav ville redusert arbeid, konflikt og usikkerhet, i tillegg gitt en tydelighet og større profesjonsmakt.