Når rådgiveren selv etterlyser politikken

Økonomisk betydning

Han viser til at DOGA har arbeidet tett med departementene, og at mye av påvirkningsarbeidet foregår utenfor offentligheten. Det kan godt være. Men når en offentlig finansiert institusjon begrunner sin betydning med arbeid som ikke er synlig, blir behovet for å dokumentere resultatene desto større.

En organisasjon kan ikke over tid vise til sin egen aktivitet som tilstrekkelig bevis på sin samfunnsmessige betydning.

Det mest oppsiktsvekkende i Hjemdals innlegg er kanskje erkjennelsen av at Norge mangler grunnleggende kunnskap om designfeltets økonomiske betydning. Han viser til britiske Design Council, som i en årrekke har kartlagt dette, og forteller at DOGA nå har begynt å undersøke muligheten for å gjøre noe tilsvarende.

Nå?

Etter tolv år som nasjonalt kompetansemiljø, med mer enn 900 millioner kroner i samlede statlige hovedtilskudd til design og arkitektur, har organisasjonen først nå begynt å se på hvordan vi kan dokumentere den samfunnsmessige og økonomiske verdien av norsk design.

For meg illustrerer dette selve problemet.

Et solid kunnskapsgrunnlag burde vært blant de første oppgavene for en institusjon med ambisjon om å være statens fremste rådgiver på feltet. Uten slik kunnskap blir det vanskelig å påvirke politiske prioriteringer, utvikle langsiktige strategier eller dokumentere hva samfunnet går glipp av når designkompetanse ikke tas i bruk.

Hvordan skal man være en krevende rådgiver uten å ha dokumentert hva man skal være krevende på vegne av?

Jeg har arbeidet som designer i mer enn 25 år. Gjennom disse årene har jeg sett norske designmiljøer utvikle produkter, kompetanse og virksomheter på høyt internasjonalt nivå. Jeg har også sett hvor vanskelig det er å bygge industri, skape kontinuitet og få gehør for design som en strategisk ressurs.

Dette er ikke et fagfelt som mangler talent eller ambisjoner. Det mangler en tydelig plass i den nasjonale politikken.

Designkompetanse er relevant for langt mer enn innovasjonsprosesser i enkeltbedrifter. Den påvirker hva vi produserer, hvordan vi bruker materialer, hvor lenge produkter varer, hvordan tjenester fungerer og hvilke ressurser samfunnet forbruker. I en tid hvor Norge må omstille økonomien, redusere forbruket og utvikle nye næringer, burde denne kompetansen være langt mer sentral.

Likevel fremstår norsk designpolitikk fortsatt som en samling avgrensede tiltak, fordelt mellom ulike departementer og virkemiddelaktører.

Ingen institusjon trenger å eie hele dette landskapet. Men noen må ta ansvar for å forstå det, beskrive svakhetene og arbeide for å forbedre det.

Det var nettopp en slik rolle DOGA kunne ha tatt.

Hvor ble det av den krevende rådgiveren?

Hjemdal skriver at organisasjonen har vært en krevende rådgiver. Jeg betviler ikke at den har fremmet forslag og gitt departementene råd. Men det er forskjell på å foreslå forbedringer innenfor eksisterende rammer og å utfordre rammene når de ikke lenger fungerer.

Kommunal- og distriktsdepartementet har opplyst meg om at DOGA står fritt til å foreslå endringer i sitt mandat og oppdrag. Samtidig opplyser departementet at det siden overtakelsen av oppfølgingsansvaret i 2022 ikke har mottatt forslag om slike endringer for å styrke designdelen.

Det gjør Hjemdals forsikringer om en krevende rådgiver mindre overbevisende.

En nasjonal kompetanseinstitusjon bør ikke nøye seg med å være en dyktig leverandør av det staten til enhver tid bestiller. Den må også være i stand til å fortelle oppdragsgiveren at bestillingen er utilstrekkelig.

Ellers risikerer den å bli en del av det systemet den skulle bidra til å utvikle.

Regjeringens forslag om å avvikle DOGAs næringsrettede designarbeid viser hvor alvorlig situasjonen er. DIP har vært positivt evaluert. Etterspørselen har vært stor. Så sent som i 2024 ønsket regjeringen å styrke ordningen. Nå foreslås den fjernet.

Det er vanskelig å tenke seg et tydeligere uttrykk for hvor svakt design er politisk forankret.

Hjemdal mener med rette at dette er en feil prioritering. Men når et fagområde med så stort potensial kan miste sentrale virkemidler på denne måten, må vi også våge å undersøke om institusjonene som skulle utvikle og forankre feltet, har vært tilstrekkelig ambisiøse.

DOGA er ikke alene ansvarlig for situasjonen. Departementene har et betydelig ansvar, og designfeltet selv har vært for svakt organisert og for lite samlet om politiske mål. Men nettopp derfor har behovet for en sterk, uavhengig og faglig krevende nasjonal institusjon vært så stort.

Når et fagfelt mangler politisk tyngde, kan ikke det nasjonale kompetansemiljøet bare konstatere dette. Det må gjøre problemet synlig og arbeide systematisk for å endre situasjonen.

Det er vanskelig å se at DOGA har lykkes godt nok med denne oppgaven.

Designfeltet må komme først

Hjemdal avslutter med å invitere til en bredere samtale om hva Norge trenger. Den invitasjonen støtter jeg fullt ut. Men diskusjonen bør ikke først og fremst handle om hvordan vi skal bevare DOGA eller eksisterende programmer.

Vi må begynne med designfeltet. Med mulighetene, utfordringene og ambisjonene. Hva slags designkompetanse trenger Norge de neste ti årene? Hvordan skal den utvikles, brukes og omsettes til verdier for samfunnet? Og hvilke institusjoner og virkemidler er best egnet til å få dette til?

Først når vi har diskutert dette, kan vi ta stilling til hvordan DOGA bør organiseres og finansieres.

En uavhengig evaluering av institusjonens samlede virksomhet burde være en selvsagt del av arbeidet. Ikke enda en evaluering av et enkeltprogram, men en undersøkelse av om DOGA faktisk har oppfylt ambisjonene bak etableringen i 2014.

Det er tross alt ikke urimelig å forvente at en nasjonal institusjon med betydelige offentlige ressurser også blir vurdert etter hva den har betydd for fagfeltets utvikling.

Jeg er glad for at Hjemdal nå tydelig etterlyser en norsk designpolitikk. Men jeg savner en erkjennelse av at DOGA selv har hatt både muligheten og ansvaret for å bidra til at vi skulle kommet lenger.

Etter tolv år holder det ikke lenger å vise til gode prosjekter og intensjoner.

En krevende rådgiver må ikke bare etterlyse en politikk når virkemidlene står i fare.

Den må bidra til at politikken finnes før kuttene kommer.