Åpenhet og inkludering i samtale, tenking og byrom utfordrer våre forestillinger om skjønnhet, skriver Gisle Løkken

Vi bør være skeptiske til enhver som påstår å ha funnet den absolutte sannhet for byen og samfunnet.

Av Gisle Løkken

Vi bør være skeptiske til enhver som påstår å ha funnet den absolutte sannhet for byen og samfunnet.

Av Gisle Løkken

Gisle Løkken er sivilarkitekt MNAL i 70°N arkitektur, stipendiat ved Institutt for arkitektur og planlegging, NTNU, og tidligere president i Norske arkitekters landsforbund.

Foto: Privat
>

Blant all dyster statistikk for fjoråret, om global oppvarming, krig og kriser, er totalitære strømninger og demokratisk forfall i verden og i Europa kanskje noe av det farligste. Mens problemene for «folk flest» i regelen skyldes konsentrasjon av makt og kapital utenfor demokratisk kontroll, er «folkets krav» paradoksalt nok ofte ytterligere begrensing av demokrati og den åpne samtale.

Slike tendenser ser vi også i den kritiske samtalen om byers form og byers liv. Vedvarende og økende økologisk og sosialt press tilsier at vi trenger en informert og åpen diskurs om kompleksitet og diversitet. Men noen vil heller ha oss til å tro at svaret er historiske begrensninger og «estetisk kontroll».

Disse noen kan lett identifiseres blant arkitekturopprørere og andre agitatorer, men de finnes også mer og mindre skjult i samfunnet, i politikken og pressen, der en banal, reduserende og begrensende logikk subtilt forsterkes og alminneliggjøres.

>

Antitesen til kontroll

Denne trangen til kontroll er ikke ny ­­– heller ikke blant arkitekter. Allerede på slutten 1960-tallet fastslo Cedric Price, som var en av det 20. århundrets kanskje viktigste (anti-)arkitekter, at det i England var en sterk trang til konservatisme og formal detaljstyring i arkitektur og planlegging (han satte ikke skille).

Med et talende bilde mente han derfor at arkitektstudenter burde være mer opptatt av hva som kommer inn gjennom vinduet enn formen på vinduet, og foreslo heller mindre begrensninger, mer individuell frihet, mobilitet og temporalitet, eksperiment og tverrfaglighet – og ikke minst en progressiv, mangfoldig og god arkitektutdanning.

Som sådan er Prices oppskrift selve antitesen til et hvert forsøk på begrensning og kontroll.

Åpen versus lukket

Like fullt, og på tross av at vi vet bedre, er det ikke rop om bærekraft og vitalitet for den enkelte og samfunnet som høres sterkest i dagens samfunnsdebatt, men et krav om mer kontroll og strengere regler for form. Det er en kamp om definisjonsmakt som forsøkes fremstilt som konsistent tenkning om arkitektur, men som i realiteten er en relativisering av arkitekturens virkemidler og betydning.

Og det er ikke lenger et fenomen som er avgrenset til fora for spesielt interesserte, men oppfatninger som i stigende grad preger politiske beslutninger og som møter oss i plan- og byggesaksforvaltningen i kommunene. Med andre ord relativiseres fakta og viktige problemstillinger i en kamp mellom demokratisk åpenhet og autoritær totalisme og lukkethet – der åpenheten taper med den konsekvens at håndtering av virkelige problemer blir vanskeligere.

Den som kanskje aller mest har løftet frem dikotomien åpen versus lukket, er den kjente amerikanske by-sosiologen Richard Sennett. Med referanse til Jane Jacobs, beskriver han det lukkede som forsøk på å bekrefte et svar man allerede har ferdig, mens det åpne handler om kompleksitet, mangfold og prosesser som er mer opptatt av hvordan livet i byen leves enn av form og estetikk.

Sennett fastslår derfor polemisk at «å åpne opp urbane rom kan resultere i uskjønne og vanskelige områder, men inkludering er viktigere enn skjønnhet», og han fortsetter med at det som virkelig gjør en by åpen, er når den utfordrer våre evner til å håndtere vanskelige situasjoner i møte med andre mennesker. Han er derfor, som Jacobs, grunnleggende skeptisk til det ferdigdefinerte, overbestemte og homogene, fordi det ikke tillater variasjon og mangfold av livsformer.

Avsporet logikk

Det er her den lukkede historisisme-logikken sporer av, fordi lukket form ikke tillater det uforutsette, uferdige eller improvisatoriske, men definerer historisk strukturelle og formale begrensinger som setter absolutte rammer for livsutfoldelse.

I Sennetts termer er dette forskjellen mellom grenser (borders) og begrensinger (boundaries), for der grenser kan være åpne, porøse og dynamiske overgangssoner, er begrensninger absolutte og statiske.

Han bruker mange eksempler i sine tekster og bøker, og felles for disse er nettopp at de lukkede begrensinger ikke har fleksibilitet til å endres når sosiale og miljømessige forutsetninger endrer seg, mens åpne løsninger tillater endring, interaksjon og dynamikk. Her kan det legges til at mens de lukkede løsningene som regel er pretensiøst rigide og tjener snevre økonomiske eller ideologiske mål, er de åpne løsningene ubundne og demokratiske. I norsk sammenheng er kanskje fremdeles Svartlamon i Trondheim det mest interessante eksperimentområde for både økologisk og sosial annerledeshet som faktisk er bygget, mens hovedregelen ellers snarere er planer med ekstrem detaljstyring.

Eksperiment og kompleksitet

Sennetts konklusjon er klar, og her låner han fra Robert Venturi; «Jeg liker kompleksitet i stedet for klarhet. Jeg liker at det bygde miljøet gjenspeiler usikkerhetene og vanskelighetene med hvordan folk lever i stedet for å vise dem en klar måte å leve på.» Vi bør derfor være skeptiske til enhver som påstår å ha funnet den absolutte sannhet for byen og samfunnet, enten det er modernismens ideologer, nyliberalismens kapitalister, eller de reaksjonære historisister – fordi de alle vil kontrollere og lukke byen og arkitekturen i sitt bilde.

Og ikke minst er det interessant at disse tilsynelatende ideologiske motpoler i siste instans tjener den samme hensikt: ved å redusere byen til primært form, reduseres den også til primært marked. Byen er da ikke lenger en vital, demokratisk arena, men et produkt, og arkitekturen er redusert til kjøp og salg av estetiske objekter.

Vi må derfor tillate flere eksperimenter slik Cedric Price agiterte for, som også kan gi «feil svar» – fordi det stimulerer til åpen refleksjon og ikke-lineær utforskning. Og så må vi holde samtalen åpen og ikke la oss begrense av falske profeter, for som Donna Haraway fastslår, så er relativisme og totalisme like ille og gjør det umulig å se klart.

>
>
>