Et teater, en hovedstad, en samtid …

Kontrastenes evangelium

At denne debatten engasjerer arkitekter er naturlig, den berører helt sentrale problemstillinger for samtidens byggeri og forholdet til byutvikling. Venezia-charteret fra 1964 ga faglige retningslinjer for arkitektonisk bevaring og fornyelse. Et tilbygg må formes som en kontrast til det bestående, det må uttrykke vår tids estetikk, ikke etterape noe som står der fra før. Bernhard Ellefsen bruker som sine sannhetsvitner Den Sorte Diamant, den nye bygningen for Det Kongelige Bibliotek ut mot havnen i København.

Dette eksemplet kan være slående og sterkt, men ikke særlig relevant. Det er et stort separat anlegg, koplet til et eldre klassiske bygg med  bro i glass over gaten, det har helt åpenbart sin selvstendige karakter, og det ville vært merkelig å ape etter et klassisk nabobygg når det skulle formgis.

I det nye forslaget til Nationaltheatret er det ikke snakk om et nytt bygg, men en komplettering og fullføring av et eldre ærverdig hus, på det eldre husets premisser. Arkitekt Henrik Bull ønsket selv å videreføre østfasaden, symmetrisk om sentralkuppelen, men det var det tilsynelatende ikke økonomi eller praktisk nødvendighet for rundt år 1900. Hans tegninger for en slik komplettering er nylig hentet frem fra arkivene i Arkitekturmuseet. I 1928 viste også byplansjef Harald Hals en tegning av hvordan dette kunne gjøres, nennsomt og respektfullt.

Nå er det behov for en slik fullføring av bygget. Et godt eksempel her i byen kan være utbyggingen av Nasjonalgalleriet, som ble bygget ut i tre etapper innenfor en samlet arkitektonisk form, i 1881, 1907 og 1924.

Venezia-charterets premiss om at det nye skal formgis i samsvar med tidens form, slik at man klart ser hva som er nytt og hva som er gammelt, var et utslag av datidens ambisiøse og ganske selvsikre og kompromissløse modernisme. Nye hus skulle stå på egne ben, markere seg som kontrast til omgivelsene.

Riksantikvar Hanna Geiran har nylig påpekt at en tilpasning og respekt i mange saker kan være mer betimelig enn en slik stiv kontrast, og hun har slått fast at det nye forslaget for teateret er helt i samsvar med fredningsbestemmelsene for bygget.

En mer beskjeden arkitektur?

Det har vært et interessant sceneskifte i arkitekturdebatten de siste tiårene. Det er mulig vi arkitekter er blitt litt mer beskjedne og lyttende, at vi ikke nødvendigvis alltid må vise vår suverenitet overfor det miljøet vi forholder oss til i ethvert prosjekt. Kanskje vi er blitt mer urbane, mer kontekstuelle og respektfulle, har lært av byer lenger sør, har forstått mer av hvordan byer puster, endres langsomt og udramatisk, repareres og fornyes, hvordan nye bygg kan føyes inn, glir inn i et nabolag uten å gjøre opprør og slå seg selvsikre for brystet.

Det er ikke bare Arkitekturopprøret som har ment det er noe å lære her, dette har preget arkitekters faglige holdninger, og konsekvensene er synlige i mange norske bygater. Kanskje moten med å bygge svarte boligkasser med sprosseløse vinduer og flate tak lagt inntil hvitmalte villaer med skrå tegltak har gått litt for lang?

Hovedstaden og storbyen Oslo

Dette ønsket fra prosjektgruppen om videreføring og komplettering fremfor oppbrudd og kontrast har en klar parallell til teaterets plassering i byen. Helt siden Linstows mektige plan for den nye hovedstaden i 1837, har det nasjonale teater vært en av de definerende og markante institusjonene for en hovedstad for en selvstendig og selvbevisst nasjon. Den nye slottsaksen Karl Johans gate, med Slottet, Universitet, Stortinget, teater, kultur- og kunstmuseer, definerte hovedstaden som noe annet enn byen.

Ikke minst i vår tid, med krig i Europa og en tøylesløs opportunist bak skrivebordet i USA, er det nødvendig å bekrefte nasjonens identitet og historie, og det gjøres ikke minst ved å klargjøre og styrke viktige merkesteiner i det nasjonale landskapet, ikke bare 17.mai-tog, bunad og holmenkollsøndag.

Nationaltheatret hører hjemme i hovedstaden Oslo, ikke storbyen Oslo. Økern, Ensjø og Løren er deler av storbyen, ikke av hovedstaden. Å fantasere om å bygge et nytt nasjonalteater på Økern, som drivkraft for eiendomsutviklere til en krevende byfornyelse øst i byen, vil være en betydelig misbruk av Nationaltheatrets høyst betimelige behov for rehabilitering og funksjonell forbedring.

Dette er ikke snakk om noen fallitt eller forfalskning, men en ganske fornuftig og respektabel komplettering av et stort bygg fra hovedstadens mest ambisiøse formende tid for 125 år siden, og samtidig en nokså betimelig bekreftelse av hovedstadens betydning, ikke minst i en turbulent tid.