Meninger / Kommentar
– Det offentlige kan ikke løse boligkrisen alene, skriver Ellen de Vibe
Av Ellen de Vibe
Vi mangler fortsatt et felles språk for å drøfte hvilke prinsipper, fysiske komponenter og prosesser vi skal bruke for å bygge vakker arkitektur.
Vi mangler fortsatt et felles språk for å drøfte hvilke prinsipper, fysiske komponenter og prosesser vi skal bruke for å bygge vakker arkitektur.
I overgangen fra april til mai fant tre interessante arkitektur-arrangementer sted i Oslo. Først viste Områdeforum for Kvadraturen filmen «En annan stad». Deretter stod NAL og Fritt ord for debattmøtet «Hvorfor snakker ikke arkitektene?». Til slutt arrangerte Arkitekturopprøret (AO) konferansen «Beauty and Ugliness in Architecture» (BUA).
Den tematiske fellesnevneren var arkitektonisk kvalitet og estetikk i byutviklingen – og hvordan vi snakker om dette.
En annan stad er en times film om den avdøde byplanlegger Jan-Inghe som jobbet på byplankontoret i Stockholm de tre siste 10-årene før årtusenskiftet. Filmens regissør, arkitektutdannet arkitekturkritiker Rasmus Wærn, har et poetisk regigrep med musikk av Schubert og opptak delvis i sort-hvitt, ofte i sludd og regn.
«Et sted må være godt å være også i dårlig vær», sa Wærn i samtalene etter filmvisningen, hvor også Sigrid Furuholt Engelstad (leder av Oslo bylab i Hovinbyen) og undertegnede deltok.
Jan-Inghes planla og koordinerte gjennomføringen av Minneberg (1970-tallet), Sødra stasjonsområde (1980-tallet) og Hamarby sjøstad (1990-tallet). De tre byområdene gjenspeiler postmodernismens vekst, modning og fall. Jan-Inghe hadde omfattende kontakt med både Christian Norberg Schultz og postmodernismens hovedmisjonærer, brødrene Robert og Leon Krier.
For Jan-Inghe var bykunst samklangen mellom plan, rom og arkitektur. Å bygge by for fellesskapet er å etablere en allmenn orden, mente han. Som Hans Jacob Roald skrev i Arkitektur i januar, dette dreier seg om å kombinere det sunne, funksjonelle og det estetiske i et større planarbeid i offentlig regi.
Jan-Inghe vektla byplanens overordnede grep med gater og sekvenser av mindre byrom. Han koplet murbyen og modernismen med konsepter basert på stedets naturgitte egenart. Han avskrev ikke drabantbyens vektlegging av sol og lys, ei heller moderne arkitektur i seg selv. Han støttet etter hvert heller ikke de lukkede kvartalene med karrébebyggelse langs hele tomtegrensen og et gårdsrom i midten. Etter hvert åpnet han kvartalene opp mot sør for å dra nytte av sol og utsyn og blågrønne strukturer.
Lærestykket fra Jan-Inges virksomhet var hans vektlegging av helhetsprepene – og – detaljene gjennom rollen som tydelig, offentlig koordinerende aktør. Han var engasjert og tidvis streng. Samtidig var han lydhør og trakk arkitektkollegaer og utbyggere med i samtalen om alternative løsninger, for eksempel ved bruk av paralelloppdrag. Hans store styrke var fravær av dogmetenkning og evnen til å anvende prinsipper fra ulike arkitektoniske epoker. Hans rolle som visjonsfremmende og koordinerende fagperson bør inspirere mange.
Debattmøtet «Hvorfor snakker ikke arkitekter?» tok utgangspunkt i at arkitektene ikke tør å kritisere arkitektonisk dårlige prosjekter av frykten for å miste oppdrag, og fordi de etiske reglene til Arkitektforbundet fastslår at man skal opptre kollegialt og ikke kritisere kollegaers arbeider usaklig.
Dette premisset kan sies å være uriktig siden de fleste arkitekter, uavhengig av hva de arbeider med, uttaler seg både skriftlig, med tegninger og med muntlige innlegg i mange ulike sammenhenger i byutviklingsprosessene. Likevel fremstår arkitektstanden ofte taus i heftige debatter om hva som er bra og dårlig i byutviklingen. Om hva som er stygt og pent.
Møteleder Hilde Sandvik mener arkitektene har ytringsplikt, og spurte hvorfor arkitekter har redsel for å snakke i det offentlige rom. Den komplekse fagligheten hindrer en lettfattelig samtale, og redaktør for tidsskriftet Arkitektur, Gaute Brochman, påpekte behovet for å skille mellom et rent faglig og et allment språk (slik legene bruker latinske begreper seg imellom, men vanlige ord overfor pasientene). Også arkitektene må dyrke fram denne forskjellen i debatten om stygt og pent, mente han.
Kyrre Sundal fra MAD arkitekter påpekte at Arkitektforbundets etiske regler hindrer en åpen debatt. Arkitekt Maren Bjerkeng fra utviklingsselskapet Aspelin Ramm sa at målet om å bygge nyttige, varige og vakre bygg slik Vitruvius har definert arkitektonisk kvalitet, ligger bak de fleste prosjekter, men at vi mangler et felles språk for å drøfte kvalitet.
Kristian Hoff-Andersen og andre møtedeltagerne fra AO mente arkitektene er hårsåre, at de har berøringsangst for å samhandle med AO, og at alt som bygges i dag er dårlig og ser likt ut. At ting ser like ut i samme stilperiode er naturlig, tenker jeg. Slik var det også på 1890-tallet. Det er også viktig å huske at mange av byggene som var omstridte da de ble oppførte, slik som Eiffeltårnet og Oslo Rådhus, i dag verdsettes høyt.
Fra salen etterlyste arkitekt Ola Skar spørsmålene som bidrar med å gi verdi tilbake til byen. Muligheten for å oppnå enighet mellom arkitekter og AO om hva disse spørsmålene er, synes uklar for meg. Dette gjelder særlig så lenge AO er mer opptatt av selve den klassiske utformingen enn prinsippene for hva som gir arkitektonisk kvalitet. Alle stilperioder har både god og dårlig arkitektonisk kvalitet.
Da AO avholdt sin engelskspråklige konferanse «Beauty and Ugliness in Architecture» var få klar over omfanget av bidragsytere. 28 fagpersoner fra ulike land deltok. Jeg deltok ikke, men har sett videosammendrag med hovedbudskap fra de ulike bidragsyterne lagt ut på nettet.
25 av 28 innlederne var menn, pent og klassisk kledde, mange med slips eller tverrsløyfer. Det opplevdes nesten som en uniform. Engasjementet for den klassiske arkitekturen er tydelig hos alle, ordbruken dempet og mindre polariserende enn det jeg har hørt i andre sammenhenger (for eksempel utsagn på en tidligere konferanse i Riksantikvar-regi som «venstresiden har ødelagt arkitekturhistorien, høyresiden har tatt vare på den»).
Noen av bidragsyterne var ikke arkitekter, men historikere, og var ydmyke overfor at dagens arkitekter må utvikle egne løsninger. En av de kvinnelige deltagerne, byggmester av fag, var opptatt av å ta vare på detaljer i tidligere byggeskikk, men uttrykte samtidig klart i det redigerte, korte intervju med henne at vi også trenger nye uttrykk av vår tid.
Ut fra dette er vel da alt ok. AO vil ta vare på de historiske tradisjonene, men åpner for moderne arkitektur?
Mon det … Underteksten på hele videosammendraget ga meg et sterkt inntrykk av samstemthet, det motsatte av undring og utforsking. Selv studentene som deltok ga meg et inntrykk av fasitsvar.
Å ville noe, er å tro sterkt på noe viktig. AO vil og tror sterkt. Spørsmålet er i hvilken grad arkitekturfaget fornyes ved hjelp av bare vilje og tro. Vakre omgivelser kan skapes med ulike stiluttrykk. Kvaliteten må vurderes ut fra prinsipper for hva som gir bymessig merverdi og kvalitet. Estetikken er et eget kvalitetselement, som sammen med andre elementer trengs for å oppnå trivsel og velvære. Dette dreier seg til om det byplanmessige helhetsgrepet knytter seg til omgivelsene og om helhetsopplevelsen av de bygde omgivelser.
Vi mangler fortsatt et felles språk for å drøfte hvilke prinsipper, fysiske komponenter og prosesser vi skal bruke for å bygge vakker arkitektur.
Er det mulig å få til en dialog om dette med AO? Jeg tviler, men forandrer gjerne mening her.
Meninger / Kommentar
Av Ellen de Vibe
Meninger / Kommentar
Av Kyrre Sundal
Meninger / Kommentar
Av Ida Messel
Meninger / Kommentar
Av Peter Butenschøn
Meninger / Kommentar
Av Gisle Løkken
Meninger / Kommentar
Av Ellen de Vibe