Utzon og Korsmo: Dansken og nordmannen som ble bestevenner

Tidsvitne

Tostrup har tidligere skrevet bøker både om Wenche Selmer og om Arne Korsmos berømte hus Planetveien 12. Det var Finn Kolstad, som i mange år var professor ved AHO, som foreslo at hun  skulle skrive en bok om Korsmo og Utzon. 

I utgangspunktet var tema innredninger, men da Tostrup begynte å arbeide, åpnet problemstillingene seg opp, og tema ble større.

– Det er jo også fordi jeg selv var et tidsvitne til hele denne perioden. Jeg ble utdannet under Korsmo, og han snakket mye om Utzon, og jeg husker godt hvor viktige de var i norsk og nordisk arkitektur på 1960- og 70-tallet. 

Det arbeides mye med arkitekturhistorie, blant annet på Universitetet i Oslo, men da gjerne blant kunsthistorikere. Tostrup understreker at det er viktig at også arkitekter med erfaring i prosjektering og det å bygge hus, bidrar til arkitekturhistorien.

– Jeg prøver å skrive om det på en enkel måte, og gjøre det så enkelt som det går an, selv om en del blir teknisk, smiler hun.

Ulike generasjoner

De tilhørte forskjellige generasjoner, de to arkitektene: Korsmo var 18 år eldre enn Utzon. Likevel ble de nære venner. 

– De var både ulike generasjoner og personligheter. Likevel fant de hverandre, og jeg tror det har mye å gjøre med en lekenhet og åpenhet til verden, både til naturen og arkitektur.

– De var opptatt av det sanselige og poetiske begge to?

– Absolutt. De var på fuglejakt i fjellet og foretok viktige utenlandsreiser sammen. Men de hadde veldig forskjellig faglig utgangspunkt. Korsmo var utdannet i klassisismen på 1920-tallet og ble så tatt av funksjonalismen før krigen, mens Utzon først begynte arkitektpraksis etter krigen.

– Men de var likevel likeverdige?

– Det er absolutt mitt inntrykk. Til å begynne med hadde nok Korsmo rollen som en slags mester. Sønnen til Jørn, Jan Utzon, har påpekt at Korsmo var ivrig og energisk. Han fortolket tanker Utzon selv hadde, også på måter han selv ikke hadde tenkt seg og hjalp ham til å se seg selv. Det var nok den pedagogiske siden av Korsmo. Men Korsmo sa også at Utzon var hans beste elev, og viste til Utzons evne til å forme løsninger.

Zoomer inn og ut

– Er det en påstand med boka at forbindelsen mellom dem har vært underkommunisert?

– Veldig mye av den internasjonale litteraturen om Utzon, som det er svært mye av, nevner så vidt og ikke alltid Korsmo, så der er den undervurdert. Og Espen Johnsen har skrevet at man har undervurdert Utzons betydning i PAGON.

Samtidig påpeker Tostrup at i sin store bok om Utzon, skriver britiske Richard Weston, som intervjuet Utzon grundig, at Korsmo var viktigere for Utzon enn for eksempel Alvar Aalto.

I boka veksler Tostrup mellom å skrive om de direkte forbindelsene, de indirekte forbindelsene, og de parallelle løpene til de to berømte arkitektene.

Hun zoomer så og si inn og ut og inn igjen, på forholdet mellom dem.

– De har jo ikke bygget noen ting sammen. De tegnet prosjekter sammen, men fikk aldri realisert noe, bortsett fra noen glass, som fortsatt er til salgs i Danmark, men da er ikke Korsmos navn nevnt. 

Konkurranseforslag

Av de konkrete samarbeidene mellom dem er særlig konkurranseutkastene til Oslo sentralstasjon i 1946 og utbygging i Vestre Vika i 1947 godt kjent. Problemet var bare at begge forslagene ble innlevert etter at fristen var gått ut.

Begge prosjektene ble publisert i Byggekunst likevel, og spesielt forslaget til Vestre Vika ble trukket fram og omtalt som fantasifullt og vakkert.

«Om det er urealistisk, om dets stemning ikke kan virkeliggjøres i det nøkterne Oslo, er det med glede man legger det fram», skrev Eyvind Alnæs.

De to samarbeidet også i konkurranser om handelshøyskolen i Göteborg, et samfunnshus i Falköping og et boligområde på Skøyen-Oppsal i Oslo, alle rundt 1950.

– Korsmo kom ned til Utzon i Danmark den dagen de skulle ha levert Vika-prosjektet. De var kanskje litt for frie noen ganger, ler Tostrup.

Samtidig ser man at det frie også gjør seg gjeldende i arkitekturen: Bebyggelsesplaner er mykt formet med frie romdannelser, men også rasjonell i det bygningsmessige, påpeker Tostrup.

– Særlig i forholdet til terrenget, der stilte Utzon sterkt.

Luksusarkitekten Korsmo

Mens Utzon ble verdensberømt, særlig for operaen i Sydney, fikk Korsmo rykte på seg som en luksusarkitekt, noe Tostrup skriver utførlig om i boka om Planetveien.

Dette skyldes blant annet forholdene i etterkrigstiden, forklarer hun: Etter krigen var det enorm boligmangel, og man fikk på plass et system for boligbygging med stramme normer for arealer, materialer og finansiering gjennom Husbanken. 

– Korsmo var nok lei seg for at han ikke ble brukt, men han var nok en mer fri type, som var oppfinnsom, men ikke innenfor de rammene som boligreisingen etter krigen krevde.

Samtidig understreker Tostrup at både Korsmo og Utzon, gjennom PAGON-gruppen, jobbet systematisk med hvordan man kunne løse små boliger på en måte som ga mer frihet, større romfølelse og la til rette for et moderne liv. De la også vekt på medvirkning, som ellers ikke ble populært blant arkitekter før på slutten av 60-tallet.

Danmark og Norge

– Undertittelen på boka er «to nordiske arkitekter». Hvordan tenker du deres respektive nasjonaliteter gjorde seg gjeldende i forholdet mellom dem? Danmark og Norge er jo litt forskjellige land, hva gjelder særlig natur, men også kanskje kultur?

– Oslo er jo nærmere Danmark enn store deler av Norge, og Korsmo var mye ute i verden. Men det er klart det er en forskjell, som Utzon også selv påpeker. Håndverket hadde merkbar høyere kvalitet i Danmark, og man har hatt, særlig i mindre bygg, en forskjell i materialtilgang, henholdsvis mur og tre.

De to holdt kontakten helt til Korsmo døde brått i 1968, og siden holdt Jørn og Lis Utzon kontakt med Grete Prytz Kittelsen, som Korsmo hadde vært gift med og som ble boende i Planetveien 12, helt til de alle døde på 2000-tallet.

Kunstneriske personligheter

– For å stille et litt tabloid spørsmål: Hva kan man lære av Korsmo og Utzon i dag?

– De var særlig gode til å forme rom da, på en forfriskende, innovativ måte. Å gå inn i oppgaven med innlevelse i situasjonen og løse oppgaven med konstruksjoner og materialer som ga gode rom og romforbindelser, internt og i forhold til omgivelsene. Alt var også med måte, og det skyldtes ikke bare tidens nøkternhet, men også at det handlet om å lage helstøpte komposisjoner, med kontroll over virkemidlene, før hun avslutningsvis legger til:

– De levde i en veldig annen tid, der alt det gamle skulle bort, og man skulle tenke nytt og bedre, særlig etter alle ødeleggelsene etter andre verdenskrig. Samtidig tror jeg at disse to kunstneriske personlighetene helt sikkert ville gjort noe annet i dag enn de gjorde den gangen.