– Folketeater-bygningen kunne aldri blitt bygget i dag

Platte konflikter om stygt og pent

Så hva handler så denne interessante kompleksiteten om? Hvis vi skal tro kapitlene i boken er det nemlig et sammensurium av miljø- og klimamål, regelverk og bolig-, penge- og helsepolitikk, ispedd en stadig flytende tidsånd som styres av større trender som ideologi, økonomi og kulturskifter.

– Det har blitt populært å diskutere arkitektur og mene noe om byene våre, men ofte blir det platte konflikter om stygt eller pent. Vi ville heller se bak sløret og forstå hvorfor arkitekturen blir slik den blir. Ingen aktører har, for eksempel, en ambisjon om å bygge dårlig, likevel blir det mye dårlig arkitektur. Hva er grunnene til det, spør Dahlgren, som til vanlig jobber som sjef for områdeutvikling og innovasjon i Aspelin Reitan. 

Han vil at boken ikke skal forstås som en fasit, men heller være en «nøkkel som åpner en dør til en mye bredere måte å snakke om arkitektur og byutvikling på». 

– Du sier «platte konflikter». Er det arkitekturopprøret du tenker på? 

– Vi skal ikke henge ut dem som den store, stygge ulven, men arkitektur er et fagfelt det er vanskelig å mene noe om, fordi det er et teknisk fag. Et teknisk fag som er enormt farget av tidsånden, enten vi innser det eller ei. I debatten om estetikk, for eksempel, er det nok mange som mener mer enn de kanskje burde, også er det andre igjen som uttrykker seg enklere enn de kanskje burde, sier Dahlgren.

– Ikke en unnskyldning 

Som arkitekt blir Johanne Borthne, partner i nederlandske Powerhouse Company, frustrert av å følge det hun mener er den «enkle debatten om arkitektur», nettopp fordi hun vet at bak alle avgjørelsene ligger det så mange andre historier. 

– Boken er ikke en unnskyldning for å ikke å snakke om stygt og pent, men et supplement for å vise at arkitektur er mer komplekst. Det handler om de store linjene i samfunnet som er helt utenfor vår kontroll til de små endringene i regelverket, sier hun.

Det lille handlingsrommet som handler om stilvalg fra oss arkitekter er egentlig ikke så interessant å diskutere, mener hun. Hun mener også arkitekturopprøret godt kunne vært supplert med «det store TEK17-opprøret», som kunne skyte på lovgiverne, heller enn arkitektene. 

– Når folk etterlyser at hele Oslo skal bygges som Grünerløkka, så vet alle arkitekter at det ikke ville vært lov i dag, fordi det er brann- og dagslys- og uteoppholdsaralkrav som gjør det umulig, sier Borthne.

Feil fordeling av skyld

For å åpne debatten har bokens over tjue bidragsytere fått beskjed om å være så konkret som mulig. Her er det kapitler om hvordan OBOS ble kommersiell markedsaktør, byggingen av Folketeaterbygningen i Oslo på 1930-tallet, Galleri Oslo på 1980-tallet og Powerhouse på 2010-tallet, samt den heftige debatten som gjorde at Royal Garden Hotel i Trondheim ble det de kaller en suksesshistorie på 1980-tallet. 

– Alle sitter med erfaringer fra prosjekter hvor man ikke egentlig skjønner når toget gikk for de viktige beslutningene, hvorfor det ikke ble som det skulle bli og hvorfor det til slutt ble som det ble, forklarer Smith Wergeland. 

– Det er en frustrasjon i bransjen over at den egentlige prosessen ikke blir synlig før alle begynner å kjefte på arkitekten eller investoren. Det blir mye skylddeling basert på faktorer som kanskje ikke egentlig var årsaken til at bygget blir bra eller dårlig, legger han til.

– Hvordan prøver dere i boken å gå forbi standardsvaret fra arkitekter om at ting er så komplisert? 

– Ved å være mest mulig konkret. Jeg skriver om hvordan norsk brannvernlovgiving er blitt stadig mer komplisert de siste 200 årene og også endret arkitekturen.

Folketeaterbygningen ville for eksempel ikke vært mulig å bygge i dag. Også fordi håndverket som fantes den gangen ikke finnes lenger, forklarer han.

– Det krevde 50 til 100 arbeidere med hammer og meisel, med et arbeidsmiljø som aldri ville vært lov, med en timebetaling som aldri ville vært lov og med en råvareproduksjon som ikke finnes lenger. Når folk vil tilbake til tegl og tre, må de få vite at vi ikke produserer tegl eller skog på den måten lenger, sier Smith Wergeland. 

– Men det kunne man vel gjort? 

– Absolutt, men det er en større diskusjon. Mitt poeng er at diskusjonene om estetikk ofte hopper bukk over en del åpenbare fakta. Deriblant spørsmål om kostnader. En grunn til at bygg blir seende kjipe ut, er fordi man lander på billige materialvalg. 

Den lubne lamellen

Dahlgren vil også trekke frem Erling Dokk Holms bidrag. Han tar for seg Ensjø og «den lubne lamellen» som er blitt det arkitektoniske uttrykket der. 

– Han beskriver hvordan de politiske føringene om en kompakt byutvikling, et ideal som må tilpasse seg og svekkes av et juridisk rammeverk som ikke er kompatibelt, har ført til en helt bestemt type arkitektur og bygningsform akkurat der. Og andre tilsvarende steder. Verken arkitekter, byggherrer eller politikere er nødvendigvis kjempefornøyd, men det var bare sånn det måtte bli. 

En annen nøkkel til å forstå hvordan arkitektur blir til handler om tid. Ofte tar prosjekter så lang tid fra første planlegging til ferdig bygg at arkitekturen blir hengende etter resten av samfunnet.

Da blir debatten når bygget står ferdig, både fånyttes og bakpå. 

– Et godt eksempel er Munch i Bjørvika – hvor debatten kom altfor seint. For å skjønne hvorfor det ble slik må du grave deg bakover i prosessen gjennom sju lag. Hvis du skal skjønne arkitektur må du faktisk skjønne hele denne prosessen og hva som har påvirket den, sier Smith Wergeland. 

Arkitekter i spagat

Siste kapittel i boken handler om «arkitekten i identitetskrise», og er skrevet av Kai Reaver, fagsjef i Norske arkitekters landsforbund (NAL).

Dahlgren mener dette kapittelet på et vis oppsummerer hvilket vanskelig felt dagens arkitekter skal prøve å manøvrere i. 

– Vi har en generasjon arkitekter som er foret opp av stjernearkitekter, legender gjennom sine signalbygg, som de har lest på glanset papir og sett flotte bilder av. Også er oppdraget deres ikke å bygge dette, men å implementere «det grønne skiftet» og ikke bygge nytt, sier Dahlgren, som da enda ikke har nevnt om endringene i den juridiske siden av faget. 

– Her skal arkitektene manøvrere i et høyst komplisert landskap, hvor debatten går høyt om stygt og pent på den ene siden og samtidig skal redde verden fra klimakrise, fortsetter han. 

På mange måter er arkitektyrket totalforandret, forklarer Smith Wergeland. Dette kommer kanskje tydeligst frem i kapittelet om sykehusarkitektur, skrevet av Solveig Nygaard Langvad (journalist i Arkitektur, red.anm.). 

– Sykehusarkitekturen er et eksempel på en arkitektur som har gått i en vanvittig pragmatisk retning, hvor økonomi og funksjonalitet trumfer alt. Hvis du sammenligner å jobbe som sykehusarkitekt i dag og for hundre år siden, så er det to forskjellige jobber. Vi kunne sikkert hatt et lignende kapittel om skolearkitektur, men sykehusene er et godt eksempel på at vi må skjønne hvordan logikken i en sektor har endret seg over tid, for å forstå hvorfor også byggene i sektoren har forandret seg, avslutter Smith Wergeland. 

«Hvorfor ble det sånn? En bok om norsk arkitektur og byutvikling» (Fagbokforlaget) lanseres på Byens tak (Folketeaterbygningen) i Oslo, mandag 20. april.