Meninger / Debatt
Oslo: Bydelsreformen bør gi bedre byutvikling!
Av Rasmus Reinvang
Beredskapsarkitektur for hverdagslivet
Når fordrivelse av mennesker blir den nye normalen, kan vi ikke fortsette med å improvisere de stedene vi kan søke beskyttelse og få hjelp på. Arkitekter og landskapsarkitekter må derfor delta i krisehåndtering og beredskapsplanlegging, skriver Håvard Breivik-Khan.
Av Håvard Breivik-Khan
Når fordrivelse av mennesker blir den nye normalen, kan vi ikke fortsette med å improvisere de stedene vi kan søke beskyttelse og få hjelp på. Arkitekter og landskapsarkitekter må derfor delta i krisehåndtering og beredskapsplanlegging, skriver Håvard Breivik-Khan.
Av Håvard Breivik-Khan
Håvard Breivik-Khan er arkitekt, forsker og lærer på Columbia University i New York.
Foto: privatTidligere i år ble TV-dramaet Familier som våre sendt på NRK. Serien er satt til nær fremtid og bygget rundt en dramatisk beslutning: Danmark må stenges på grunn av stigende vannstand skapt av klimaendringer. Våre naboer blir med ett flyktninger, og seks millioner mennesker er på flukt.
Referansen til en underholdningsserie er ikke ment å trivialisere alvoret ved fordrivelse. Film og TV som kunstform skal også provosere. Serien har logiske brister, men scenene som utspiller seg i hjemmene til stilsikre dansker, vil likevel få mange i Norge til å bedre forstå hva det vil si å miste alt man eier, og at familier som lever liv som ligner våre egne, separeres.
Utover de menneskelige lidelsene serien portretterer, er det trist å tenke på stedene som går tapt når menneskene drar: salene på Thorvaldsens Museum vil stå tomme, den vakre Louisiana-eiendommen vil gro igjen, det kommer ingen i middagsselskap i storkarréene, ingen vil feire bursdager i hagene til tæt-lav-rekkehusene, og PH-lampene vil slutte å lyse.
Eksepsjonelle steder og objekter som har skapt rammene for hverdagslivet til millioner av mennesker.
I motsatsen til hverdagsarkitekturen finner vi et stort spekter av krisearkitektur: fra teltleirer for flyktninger og internt fordrevne til asylmottak i forlatte bygg, og i økende grad nedkjølingssentre på grunn av hetebølger. Vi har en lang historie med hvordan steder for fordrivelseshåndtering bygges, med tilhørende veiledere utviklet av blant annet FN.
I disse dominerer tidsavgrensning og unntakstilstand som førende designprinsipper. Målet om at disse stedene skal stenges igjen så raskt som mulig, gjør at mulighetene for sam- og ombruk sjelden prioriteres.
Stedsutvikling og beredskapsplanlegging var sterkere sammenvevd før. I Norge under den kalde krigen bidro dette samspillet til en distinkt typologi: fjellhaller. Krisearkitektur ble gradvis absorbert som hverdagssteder og videre en driver for hvordan norske byer og tettsteder ble bygget. Atomtrusselen fra Sovjet førte til at skoler i nord fikk svømmehaller. Sivilforsvarets retningslinjer for beredskapsarkitektur oppfordret til en dobbeltfunksjonell utforming for fredsbruk, og hverdagssteder ble fundamentert på krigsfrykt. Mange av oss spiste nistepakkene våre i bomberom på ungdomsskolen.
Med slutten av den kalde krigen avtok byggingen av krisearkitektur for hverdagen. Det har ikke blitt bygget tilfluktsrom i Norge siden 1998. Konseptet trygge “oppholdssteder” uten klart definerte romlige krav, som i dag inngår i retningslinjer i norsk beredskapspolitikk, tilrettelegger ikke i samme grad for andre behov i nærmiljøene. Oslo kommune antar at de fleste selv finner individuelle løsninger ved en større krise. En liten gruppe, omtrent 30 000 av byens innbyggere, vil innkvarteres i skoler og idrettshaller.
Konsekvensene av en slik tilnærming utspiller seg når hverdagssteder blir omgjort til å huse mennesker på flukt. Steder vi forbinder med rutine og normalitet, blir utilgjengelige. Yogatimen og håndballtreningen må avlyses fordi feltsenger blokkerer målgården i gymsalen på skolen. De fleste av oss opplevde en lignende form for fordrivelse under covid-19-pandemien: Vi måtte forbli på ett og samme sted. Overlappende konflikter og pandemier, på toppen av klimaendringer, gjør også at begrepet fordrivelse må forstås på nytt – og dertil de stedene vi kan få hjelp på.
En endring i politikken som reflekterer denne nye realiteten, må ikke nødvendigvis være basert på økt kapasitet fra beredskapsaktører. Selvinnsats i beredskapsplanlegging kan styrkes ved å satse på kollektive løsninger i lokalsamfunn, og nødmottak kan omtolkes som nabolagsressurser for både hverdag og kriser.
Ulike myndighetsaktører må gjøre bedre nytte av hverandres mandater og kompetanse – og arkitektur, landskapsarkitektur og offentlige rom må utformes på en måte som gjør at vekslinger mellom hverdags- og krisebruk er integrerte. TV-titting er en del av hverdagen, men vi kan ikke nøye oss med å «se hva som skjer».
