Meninger / Debatt
Et fag som skal lære av sine egne bygg trenger felles metodikk
Av Kai Reaver
Byutvikling som minnesreparasjon
En befaring i Regjeringskvartalet med 30 erfarne byvankere, ga en aha-opplevelse. Den viktigste byreparasjonen det nye Regjeringskvartalet utfører er en minnesreparasjon etter 22. juli, skriver Erling Fossen.
Av Erling Fossen
En befaring i Regjeringskvartalet med 30 erfarne byvankere, ga en aha-opplevelse. Den viktigste byreparasjonen det nye Regjeringskvartalet utfører er en minnesreparasjon etter 22. juli, skriver Erling Fossen.
Av Erling Fossen
Erling Fossen, samfunnsgeograf og byrøkter.
Foto: Torleif Kvinnesland/Oslo Urban WeekDet er alltid både befriende og irriterende når man midt i en retorisk gladiatorkamp får en klapp på skuldrene: Slapp av, gutter, dere har begge litt rett. Norske arkitekters landsforbund (NAL) sitt faglige orakel Kai Reaver gjør nettopp dette i et innlegg – med hele 17(!) kilder – der han lager en bro mellom Amund M. Rolfsen og meg.
Reaver har helt rett når han påpeker at mine påstander om byreparasjon må «underbygges med data om faktiske bevegelsesmønstre, oppholdstid, siktlinjer og bruk av byrommene rundt bygget, over tid og på tvers av brukergrupper».
Reaver gir også Rolfsen en lekse. Hvis hans påstand om at A-blokka har formale svakheter, «må vi etter hvert få se brukerundersøkelser, data om kroppslig respons, opplevd skala og materialitet, og på systematiske beskrivelser av hvordan folk faktisk erfarer fasadene og rommene rundt».
Reaver peker på forskning på dette feltet som kan skape et «empirisk apparat» som kan hjelpe Rolfsen med å «forankre argumentet». Lykke til på den reisen.
Mitt utgangspunkt er at når bygg i en kompleks kontekst skal evalueres, så kommer estetikk lenger ned på lista over prioriterte evalueringskriterier. La meg anføre det kanskje viktigste kriteriet når Regjeringskvartalet skal evalueres: minnesreparasjon.
Da vi under befaringen i regi av Ruseløkka Turistforening slo oss ned på Einar Gerhardsens plass, oppsto det en spesiell, nærmest sakral stemning. Jeg pekte på stedet der den hvite kassevognen til ABB sto parkert, og visualiserte NTB-bildene som ble publisert umiddelbart etter terrorangrepet.
Udåden skapte et kollektivt traume i Norge, og kanskje særlig for oslofolk, siden det var en av våre egne som sto bak. Men akkurat denne dagen hørte vi kun den beroligende klokkingen fra vannspeilet, så de tre lavmælte kirsebærtrærne, de heroiske grønne mennene i «the grassroot square» bære samfunnet på sine skuldre, og Picassos fiskere på veggen til A-blokka holde samfunnet i gang.
Synet av den blødende kvinnen i Justisdepartementet, som satt og hadde fått et glasskår formet som en pil i hodet, ble plutselig svakere.
Paul Amble, lederen i Ruseløkka turistforening, oppsummerte befaringen på en veldig enkel måte. Endelig kan vi ta Regjeringskvartalet tilbake. Livet må gå videre. Hvis det nye Regjeringskvartalet heler vårt kollektive sår, hvordan måler man det i så fall?
