Meninger / Debatt
Arkitekturens ontologi og andre buskvekster
Av Erling Fossen
På sporet av en produktiv debattform
Innvendingen Erling Fossen møter er prinsipielt interessant: Kan arkitekturens uttrykk egentlig reduseres til et spørsmål om funksjon og bymessig struktur, skriver Simon Krohn-Hansen.
Av Simon Krohn-Hansen
Innvendingen Erling Fossen møter er prinsipielt interessant: Kan arkitekturens uttrykk egentlig reduseres til et spørsmål om funksjon og bymessig struktur, skriver Simon Krohn-Hansen.
Av Simon Krohn-Hansen
Simon Krohn-Hansen er arkitekt i Dark Arkitekter.
Foto: Dark ArkitekterErling Fossen har utvilsomt betydd mye for å løfte interessen for byutvikling og arkitekturdebatt i Norge. I mange år har han bidratt med energi, kunnskap og engasjement i en offentlig samtale som tidligere ofte var forbeholdt trange fagmiljøer.
Nettopp derfor er det synd at han i økende grad risikerer å fremstå som en karikatur av sin egen debattform — der han samtidig opptrer som moderator, hoveddebattant og tydelig forsvarer av egne premisser.
I debatten rundt «På sporet av vår tapte samtid» blir dette særlig synlig. Fossen inviterer til samtale, men samtalen beveger seg i stor grad innenfor rammene han selv definerer.
Dette kommer også tydelig fram i diskusjonen om det nye regjeringskvartalet, som Fossen løfter fram som en vellykket form for byreparasjon. Her forsøker han å flytte oppmerksomheten fra bygningenes estetiske uttrykk til deres evne til å definere rom, skape forbindelser og fylle byen med liv.
Men innvendingen han møter er prinsipielt interessant: Kan arkitekturens uttrykk egentlig reduseres til et spørsmål om funksjon og bymessig struktur?
Som Amund M. Rolfsen treffende formulerer det i responsen på Fossens innlegg: Enten er A-blokkas uttrykk — altså hvordan bygget faktisk ser ut — irrelevant, så lenge det avgrenser et rom og bidrar til aktivitet i byen. Eller så må også selve uttrykket forstås som et meningsbærende bilde på vår samtid, noe mennesker faktisk leser og tolker når de møter bygget. Det er nettopp her uenigheten ligger.
Problemet er at Fossen i denne typen diskusjoner ofte inntar alle roller samtidig: Han er moderator, deltaker og premissleverandør på én gang. Dermed blir uenigheten lett redusert til et spørsmål om hvem som er «for» eller «mot» noe — eksempelvis moderniteten — snarere enn en reell undersøkelse av hvilke bymiljøer mennesker faktisk opplever som meningsfulle å leve i.
Det er synd, fordi spørsmålet egentlig er både legitimt og viktig: Hvorfor oppleves så mye av dagens byutvikling som funksjonell og effektiv byreparasjon, men samtidig menneskelig og uttrykksmessig fattig?
Det spørsmålet krever en debattform som tåler flere perspektiver samtidig — også når de utfordrer premissene som er lagt til grunn.
Kanskje er det nettopp her diskusjonen burde fortsette: Ikke bare på sporet av vår tapte samtid, men i en bredere samtale om hvordan arkitektur både former byen og oppleves av menneskene som lever i den.
Der har Fossen fortsatt en viktig rolle å spille — særlig dersom samtalen i enda større grad åpner for den typen tvil, nyanser og uenighet som gjør offentlig debatt virkelig interessant.
