På sporet av en interessant debatt

Allerede her går Rolfsen inn i en filosofisk hengemyr, som kretser rundt begrepene erkjennelse og ontologi, han ikke kommer seg ut av. Den tyske filosofen Kant prøvde jo inderlig å lage et skarpt skille mellom «tingen i seg selv» (Ding an sich) som refererer til at det finnes en virkelighet uavhengig av vår menneskelige erkjennelse og sanseinnstrykk, og tingen slik den fremtrer for oss gjennom persepsjon (Ding fur mich).

Rolfsen mener mer beskjedent at det er mulig med en bedømmelse som er «formal, romlig og visuell» av Regjeringskvartalet, framfor «en intellektuell fortolkning». Særlig postmoderne er en slik todeling ikke. Det finnes ikke noe sant eller rett når det gjelder arkitektur. Den til enhver gjeldende oppfatning av god arkitektur vil alltid være skapt av intellektuelle trefninger der den vinnende part vil få begrepshegemoni for en stakket stund. Helt til de mister den igjen.       

Her beveger vi oss over i en annen postmoderne innsikt. Framfor å søke universelle forklaringer som Rolfsen har ambisjoner om, må vi heller analysere konteksten. Å analysere et bygg i og for seg selv er meningsløst.  Det er gjennom hvordan den fungerer i en romlig kontekst som gir bygget mening. På samme måte som individuell identitet, må også bygg forstås relasjonelt og situasjonelt. Rolfsen banaliserer denne konteksten ved å hevde at jeg mener «A-blokka ser bra ut fordi man bygger park ved siden av».

Ad det situasjonelle: Det jeg hevder er at A-blokka rydder opp i de mange byrommene som omkranser bygget og skaper gode byrom på Johan Nygaardsvolds plass, Einar Gerhardsens plass og ved at bygget er utformet med tanke på at den nye Regjeringsparken ikke blir skyggefull, innelukket, eller forblåst.

Ad det relasjonelle. Jeg mener at A-blokka framtrer som den raffinerte og edgy kona til den trauste Einar Gerhardsen (altså høyblokka). Relasjonen mellom A-blokka og Høyblokka kan kun forstås relasjonelt i motsetning til G-blokka som ligger der solitært og kunne ikke brydd seg mindre om omgivelsene.    

Så hva er en god begrunnelse for å hevde at Regjeringskvartalet er god byreparasjon? Vi kan starte med datainnhenting. De mest interessante stemmene for å bedømme det nye Regjeringskvartalet er først og fremst byråkratene som har sin arbeidsplass der. Det kan tilsvarende lages en rekke intervjuer med Oslo-folk som ferdes i området uavhengig av om de jobber der. Hvis det faktisk viser seg at mange flere (både de som jobber og de som drar dit uavhengig av jobb) nå oppsøker byrommene enn før, og ikke minst – blir der lenger, gir det mening å hevde at det nye Regjeringskvartalet er god byreparasjon.

Dette er da en god begrunnelse.

Rolfsen vil ha en «formal, romlig og visuell bedømmelse» av A-blokka». Slik jeg forstår Rolfsen er det da mulig gjennom en slik «objektiv» bedømmelse å avdekke hva som er vakker arkitektur. Å definere hva som er vakkert i vår tid er dessverre en umulig øvelse.

Noen vil trekke fram forseggjorte fasader. Miljøpsykologer tilknyttet Arkitekturopprøret påstår at det er mulig (gjennom software) å vise at det menneskelige øyet alltid søker mot forseggjorte klassiske fasader som ligner på naturens organiske former, men dette er pseudovitenskap.

Da anbefaler jeg heller en tur i skogen. Andre kan søke til matematikken og antikkens «det gyldne snitt» for å si noe om riktige proporsjoner mellom bygningsdelene slik det finnes i naturen og oppbygning av menneskekroppen. Dette blir teoretiske skrivebordsøvelser.

Man kan også anføre at nye bygg må være i «menneskelig skala» for å være vakkert, og hevde at det nye Regjeringskvartalet er for høyt og for kompakt og virker fremmedgjørende for det sarte menneskesinnet, men dette blir ren synsing. 

Jeg venter i lengsel og spenning på Rolfsens formale, romlige og visuelle anmeldelse av det nye Regjeringskvartalet slik at vi får definert en gang for alle hva som er vakker arkitektur. Eller ikke.

God byreparasjon er det åkke som.