En plass ved bordet – sviktende system og nye rolleforståelser i det 21. århundre

Fragmentert problem

I 2022 vedtok FNs miljøforsamling at plastforurensing er en global krise på linje med klimaendringene, og startet forhandlinger om en avtale. Som akkreditert observatør deltok jeg på plastforhandlingene i Kenya og Sør-Korea. Der fikk jeg oppleve hvor fragmentert forståelsen av plastproblemet er.

Når forskere presenterte kunnskap om miljøgifter og urfolk vitnet om ødelagte livsgrunnlag, uttrykte oljenasjoner og plastprodusenter motstand mot reguleringer. Alle vernet om sitt. Men konsekvensene av en uregulert plastbransje er store for dem som rammes hardest.

I Kenya besøkte vi slummen Korogocho, et fattig samfunn uten infrastruktur i Nairobis utkant. Her lever folk av en enorm søppelfylling, og økonomien er basert på sortering av avfall. Søppel med verdi selges videre. Det som blir igjen er plast fordi materialet sjelden har verdi etter sin originale bruk. Det blir avfall og i Korogocho hoper det seg opp og blander seg med omgivelsene. Menneskene er prisgitt situasjonen.

– Hadde vært interessant å sjekke hvor mye mikroplast som er i de skjellene der ...

Vi var på fiskemarkedet Jagalchi i Busan, en velstående og ryddig storby i Sør-Korea, da Gunhild kommenterte sjømaten som ble servert. Hun har i en årrekke forsket på spredningen av mikroplast i naturen. Sannsynligheten for forurensning er høy – også på steder som fremstår rene, med hvite strender og klart vann.

Rydding av plast på avveier hjelper, men plast brytes ned i små biter og sprer seg langt i mikroskopisk størrelse. For å avverge miljøkrisen er det nødvendig å få orden på produksjon og bruk og avfallshåndtering. 

Plast ble utviklet i begynnelsen av 1900-tallet som substitutt for elfenbein. Når det viste seg være enkelt og billig å produsere, ble kunststoffet et foretrukket alternativ på mange bruksområder. Det har bidratt til vår moderne livsstil, men ubegrenset tilgang og bruk-og-kast mentalitet har i det 20.århundre gitt oss store mengder søppel som ikke forsvinner av seg selv. Og vi vet lite om materialets langtidsvirkninger.

I 2026 ropes det stadig høyere varsku om plastens potensielle helsefare, og det publiseres råd om å rydde kjøkkenet for plastredskaper. Plastens paradoks har flyttet inn i hjemmene våre: Hvordan forholder vi oss til et hverdagslig materiale som plutselig kan utgjøre en mulig fare?

Ifølge WWF Norge vil ikke plastforurensningen kunne stanses uten globale forbud og konkrete designkrav. Men forslagene møter sterk motstand fra markedsaktører som frykter økonomiske konsekvenser. De fronter heller sirkulær økonomi og gjenbruk som løsninger.

Forskerne på sin side sier at plast er en stor miljøfare og at den må behandles deretter. Gjenbruk er problematisk, for prosessen er giftig og resirkulert plast er ustabil, porøs og en kilde til mikroplast. Å redusere problemet til et spørsmål om gjenbruk overser plastens grunnleggende materialproblematikk.

– Arkitekt? Spennende, ja det burde jo være relevant her

Under plastforhandlingene i Sør-Korea uttrykte en norsk ambassadør overraskelse[1]. Det sier en del, for til tross for at bygg- og anleggssektoren er en betydelig bidragsyter til plastforbruk, er arkitekturfaget i liten grad representert i diskusjoner om plastregulering.

Plast er en integrert del av dagens byggeskikk. Den moderne byggenæringen er i stor grad utviklet på plastens premisser. Resultatet er en praksis der plast inngår som standard, ofte uten kritisk refleksjon, fordi det fremstår som enkelt og greit.

Bransjens miljøtiltak er i stor grad knyttet til resirkulering og alternative plastprodukter. Det er ikke nok.

Kan vi bygge uten plast?

Mennesket har bygget i årtusener uten plast. Byggetradisjoner basert på naturlige materialer representerer en viktig kunnskapsbank på veien mot et moderne plastfritt byggeri. Dagens byggelogikk, med damptette sjikt og teknologisk avanserte systemer, er tett knyttet til plastens egenskaper. Å bytte ut enkeltmaterialer innenfor dette paradigmet er ikke tilstrekkelig. Vi må revurdere hele systemet.

Det krever en ny rolleforståelse for arkitekten; en bevegelse tilbake mot en helhetlig tilnærming til byggverkets funksjon, materialitet og kontekst. Vekk fra produkt med kvantifiserbare og abstrakte miljøfotavtrykk. Ved å forstå hvordan tidligere byggeskikker responderte på klima, materialtilgang og bruk, åpner det seg alternative måter å møte samtidens utfordringer på.

Overgangen fra plastalderen forutsetter mer enn teknologisk innovasjon, den krever systemisk endring og en arkitektur som inngår i økologiske og sosiale sammenhenger. Blikket må løftes fra excel-ark og regnskap, og fokus rettes mot en tilnærming og praksis som går rett til kjernen på det vi som arkitekter er og skal være best på: Å forme romlige opplevelser og ivareta helheten i byggeriet. 

Arkitektur tenderer til å være langsom derfor må arkitekter være kjappe. Plastkrisen er et strukturelt problem og arkitektur er relevant kompetanse i omstruktureringen av fremtiden; Det burde vrimle av arkitekter på viktige miljøkonferanser.

Arbeidet med en global plastavtale fortsetter. Men vi kan ikke vente på at andre skal løse problemet. Arkitekter må ta plass, ikke bare som formgivere, men som aktører i utviklingen av nye systemer. Det vi bygger uttrykker våre verdier. Foreløpig speiler ikke dagens arkitekturproduksjon alvoret i miljøutfordringene vi står overfor.