Offentlige anskaffelser dreper god arkitektur. Skal vi ha det sånn?

Byggebransjen er under stort press om dagen med få oppdrag og mange konkurser hver uke.  Det er derfor prisverdig at statsråden denne uken har invitert byggenæringen til et såkalt «stormøte» hvor han skal forklare nye og forenklede byggeregler. Men hva med litt fokus på arkitektonisk kvalitet i møtet?  Er ikke det viktig for statsråden?

Ved utlysning av offentlige oppdrag må offentlige innkjøpsordninger legges til grunn. Her skal vektlegges både kompetanse og erfaring, men også pris. Dersom pris vektlegges mye, vil det nødvendigvis lett gå ut over kvaliteten på prosjektet. Selv i konkurransen om den nye rammeavtalen med Stortinget var pris avgjørende.

Svært mange av landets kommuner har havnet på Robek-listen, eller er i fare for å havne der. Med svak økonomi sier det seg selv at det er fristende for en kommune å legge stor vekt på pris. Når pris ofte blir vektlagt mest, sier det seg selv at det vil lett gå ut over kvaliteten i prosjektet. Det gjelder ikke bare enkeltprosjekter, men også stedsutviklingen i Norge.

Mange statlige og kommunale prosjekter starter ofte med en konkurranse blant dyktige arkitekter, men hva skjer når konkurransen etterfølges av en totalentreprisekonkurranse blant entreprenører? Da står entreprenøren som regel helt fritt til å velge egen arkitekt hvor pris tillegges gjerne større vekt enn arkitektonisk kvalitet og hvor kvalitetene i det opprinnelige vinnerprosjektet lett fordunster!

Istedenfor å uttrykke innholdsløse lovord om viktigheten av god arkitektonisk kvalitet i offentlige bygg og omgivelser, burde statsråden heller legge til rette for at pris avklares på forhånd og på et akseptabelt nivå, slik at konkurransen primært vil dreie seg om kvaliteten i arkitekturen som skal skapes.

Arkitekturstrategien som kom i fjor ble ikke lansert som en kultursak, da det var Kommunal- og distriktsdepartementet som lanserte den. Men er ikke arkitektur kultur? 

I begynnelsen av 1990-tallet var byggebransjen under enda større press enn i dag. Da var det kulturminister Åse Kleveland, godt hjulpet av Peter Butenschøn, som tok tak i problemstillingen. Hun fikk i gang flere prosjekter gjennom et nært samarbeid med andre departementer.

Hun uttrykte også med klarhet og styrke at Staten skulle gå foran som et godt eksempel for kvalitetsrik arkitektur og at Staten har et spesielt ansvar for å skape kvalitet i omgivelsene.

Statsråd Skjæran synes å være klar over de økonomiske og praktiske problemene i byggebransjen i dag. Han er også klar over at Regjeringen har lovet 130.000 nye boliger innen 2030, men har han forstått hva det betyr å skape kvalitet i disse boligene og omgivelsene? Hva slags arkitekturkompetanse finnes i Kommunal- og distriksdepartementet?

Alle vet at god arkitektur ikke koster mer enn stygg arkitektur, og arkitekturopprøret har avdekket at folk flest synes det bygges for mye stygt i Norge. Dette betyr at arkitekturen tillegges betydning i samfunnet.

Men hvordan skal vi kunne oppnå bedre arkitektur og stedsutvikling? Hva med å trekke Næringsdepartementet nærmere inn. De berører jo hele byggebransjen. Og hvorfor ikke la Kulturdepartementet få en ledende rolle som på 1990-tallet?   

Det kan løfte debatten i departementene om hvordan oppnå kvalitetsrik arkitektur. Kanskje det er dette som skal til for å skape klarhet i hvordan offentlige innkjøpsordninger bør praktisers for å skape god arkitektur.