Meninger / Debatt
Hva om politikerne fikk med seg at naturen må komme først?
Av Sigrid Z. Heiberg
Pølse, politikk og snobberi til folket!
Sigrid Z. Heiberg (MDG) sin kritikk av snobberi rettes ikke bare mot feil folk, men underbygger en latterliggjørende holdning til oss i faget som prøver å utfordre egne rekker gjennom spekulativ tenkning og tverrfaglighet, skriver Vilde Haug Amundsen.
Av Vilde Haug Amundsen
Sigrid Z. Heiberg (MDG) sin kritikk av snobberi rettes ikke bare mot feil folk, men underbygger en latterliggjørende holdning til oss i faget som prøver å utfordre egne rekker gjennom spekulativ tenkning og tverrfaglighet, skriver Vilde Haug Amundsen.
Av Vilde Haug Amundsen
Vilde Haug Amundsen er nyutdannet arkitekt ved Bergen Arkitekthøgskole (BAS).
Foto: privatI forvirringen over hvordan Sigrid Z. Heiberg fra Miljøpartiet De Grønne vever sammen antropocen, Examen philosophicum, Bergen Arkitekthøgskole, studiepoeng, filosofen Donna Haraway og estetisk sans i innlegget «Hva om politikerne fikk med seg at naturen må komme først», for å underbygge en påstand om et arkitekturmiljø som tilsynelatende «(...) har godt av å snobbe litt ned», ble det klart for meg at min egen kritikk av Oslo arkitekturtriennale, som jeg hadde avskrevet som personlig, egentlig er dypt politisk.
Det å redusere arkitekter som studerer og praktiserer arkitektur i lys av feministiske teorier til snobberi, er ikke bare paradoksalt sett opp mot temaet for arkitekturtriennalen 2026, «Hva om naturen kommer først?», det er direkte reaksjonært.
Vi er i mindretall, men heldigvis er vi flere og flere i arkitekturfeltet som diskursivt gjør vårt ytterste for å forskyve et relativt konservativt fagfelt når det gjelder teori, metode og praksis.
Samtidig som vi prøver å flytte konsensus i faget, noe som for mange betyr dårlig inntekt og arbeidstid over normalen, bruker vi i tillegg tiden vår på å tenne lys blant de ignorante. Så vit at ved ditt ordvalg, Heiberg, i avsnitt fem og seks, hvor du understreker at snobbene «(...) bør komme seg ut i samfunnet der vi andre strever oss gjennom hverdagen», er du med på å snevre inn et rom.
Det er et rom som ikke bare har tatt tid å bygge opp, men som også krever dugnadstimer og konstant vedlikehold. Det er et rom som sjelden gis plass. Det står sårbart, selv om det er sårt tiltrengt dersom man er seriøs om å rive ned dikotomien mellom natur og arkitektur. Det er et rom som kan bidra til å skape en overgang mellom teori og praksis. Et rom som for mange gir håp.
Heibergs kritikk av snobberi rettes ikke bare mot feil folk, men underbygger en latterliggjørende holdning til oss i faget som prøver å utfordre egne rekker gjennom spekulativ tenkning og tverrfaglighet. Å definere oss som snobber ut fra hvem vi leser, siterer og etterlyser i den offentlige arkitekturdebatten, er historieløst og problematisk med tanke på samtiden vi lever i.
Vi står i en tid hvor akademia er under hardt press, og arkitekturskolen har aldri spilt en viktigere rolle i møte med det vi som fagkrets og samfunn vet, men ikke minst det vi ikke vet. Det å stille krav til hverandre når det kommer til teoretisk og analytisk tilnærming, samt evne til å problematisere, nyansere og stille spørsmål, er det vi alle burde strebe etter i en verden hvor kritisk tenkning og humanistiske verdier gjøres ulovlige, og røde linjer druknes i blåkopier.
Det er utvilsomt en styrke at en arkitekturtriennale kan engasjere og motivere folk utover fagkretsen, da jeg vil hevde at arkitekter fortsatt hjemsøkes av skikkelsen i sort pologenser og runde briller.
Dog gikk ikke jeg som deg, Heiberg, ut av Sofienberg kirke i god tro, ei heller med tanken om at løsningene på krisene er enkle. Godt det da er valg i 2027, og takk til dem som er villige til å stille med andre planer. Måtte vi arkitekter støtte opp om dem. Ikke bare er det en mulighet for å gi farge til faget og bransjen. Det er også en mulighet til å gi flere politikere den røde fargestiften, og håpe de går ut i det politiske landskapet mer intensjonelt.
Så i snobberiets kval, vit at bak fasaden finnes det arkitekter, også blant oss nyutdannede, som tar debatten hver dag, selv om vi er nødt til å hoppe paradis på arbeidslinja. Vi er mange arkitekter som vet hva en strevsom hverdag er, hvor man enkelt kan føle seg tynget.
Samtidig kjenner jeg på glede, for det er vanskelig å ikke se lyset utenfor kirkerommet. Der vokser en kollektiv erfaring fram. En erfaring der tyngden er på vei til å bli bærende. En tyngde som ikke bare evner å bære motstand og kraft, men også et fellesskap.
