Hvor vil Oslo arkitekturtriennale?

Unge og nyetablerte kontorer har et fåtall av muligheter til å søke støtte og finne motivasjon til å realisere prosjekter som vil noe nytt eller ønsker å svare på de utfordringene vi står overfor. En gang imellom kniver de om en utlyst konkurranse om et nytt kulturbygg i distriktet. Det finnes få frie midler og få gode plattformer for nye praksiser.

Til sammenligning ga Statens Kunstfond i Danmark støtte til minst 20 arkitekt- og landskapsarkitektkontorer våren 2026, gjennom diverse legater. Kunstfondet er dessuten bare én av flere støtteordninger. I Norge fikk fire arkitekter nye tildelinger fra Kulturdirektoratet, i form av arbeidsstipend eller diversestipend, og disse må sies å være interdisiplinære.

Viljen til å anerkjenne disse forholdene er fraværende på årets Triennale, men viljen til å tro på at vi har en levende arkitekturdiskurs og progressiv byggekultur, er langt større. Det kan være at Triennalen ønsker å gjøre noe med disse forholdene, men mellom stolen for aksjon og provokasjon og stolen hvor det veletablerte etablissementet sitter og puster tungt, ligger triennalen på gulvet og spreller.

Koblingen mellom utgivelsen av «Paradigme» og triennalen gir meg en følelse av planlagt opposisjon.

At det utlyses fire små konkurranser noen måneder før åpningen av Triennalen virker også som en ettertanke. Å regelrett be om politiske opprop og vilkårlige forslag til lovendring er en litt fattig erstatning for faktisk politisk aktivisme. Det er synd hvis det ikke var mulig å finne fram til det på noen annen måte. Hvorfor dette må ha format av et brev med adressant og avsender er og litt snodig, iscenesettelsen blir merkelig åpenbar.

Og for arkitekter å være skrives det mye. Utstillingen hviler tungt på misoppfattelsen av attraksjonen ved en plansje. Hvem blir yr i nikkersen av å se flere titalls A2-format med liten skrift og vektordiagrammer? Det er bemerkelsesverdig konvensjonelt og de er der hver gang noen skal formidle noe arkitektur.

Faget vårt handler da om rom, materialer, konstruksjon, fysisk manifestasjon og kreasjon. Veien til veletablerte kunstneriske formidlingsformer som modell og skulptur, tegning og illustrasjon, installasjon og ikke minst film burde vært kort. Vi mestrer egentlig så mange andre uttrykksformer enn det skrevne ord.

Det hjelper ikke at kuratorene har gjort seg umake med utstillingsdesignet. Det understreker derimot hvor fokuset ligger: på rammen rundt. De forseggjorte stativene tar fokus fra det som formidles. Det er overtenkt og overdesignet. Flott, kanskje, men misforstått.

Det framstår pertentlig, og man lurer på hvor ambisjonen egentlig ligger – å arrangere en triennale eller å formidle noe om arkitektur? Hvorfor bygge det av billige materialer når man bruker langt mer tre enn nødvendig? Er det kun estetikk, eller innbiller vi oss at Zumthor skal nikke bifallende?

Det er som med Manthey Kulas Wenche Selmer-installasjon på Nasjonalmuseet, en modell justert opp i skala, uten liv og innhold. Det oppriktige forsvinner i lekter som tilsynelatende er avrettet og høvlet av en møbelsnekker. Det må være et paradoks her et sted: De billige materialene, brukt av nødvendighet og underlagt den arkitektoniske visjonen er selv blitt idealet. Estetiseringen av det enkle preget og byggelektens «iboende eleganse» undergraver intensjonen om nøktern og hensiktsmessig materialbruk.

Apropos estetisering: Hvorfor gi Philman Architects og Thoravej 29 enda en opptreden? I tillegg til den overeksponerte ombyggingen/nedrivingen av den danske paviljongen i Venezia (jeg tror ikke jeg var den eneste som hadde instagramen min full av knust betong og grus i fjor vinter) så var dette Thoravej 29 også en del av hovedutstillingen i Venezia.

Dette prosjektet må sies å ha gått sin seiersgang. Philman har nok ikke behov for mer eksponering, men som et apropos i utstillingen på Sofienberg Kirke tjener det kanskje til å koble Triennalen til den langt mer ambisiøse diskursen og arkitektoniske praksisen vi ser i Danmark

Jeg er redd Triennalen har blitt et arrangement hvis største bragd er å si: «Vi arrangerte en triennale og Oslo er på kartet – vi forstår konteksten og diskursen vi opererer i, nå vil jeg hjem og sove».

Triennalen kan enten være et utstillingsrom for faktisk arkitektonisk praksis, og da ville det vært fett med noe mer spennende å vis fram, eller det kan være en arena hvor det blir satt en agenda. Det er sårt tiltrengt, men det må mer engasjement bak tematikken og aller helst masse kreativt utløp, ikke bare høytsvevende intensjoner og en finger i den stampede jorda.