Meninger / Debatt
Arkitektur-avlederen på avveie
Av Geir Rognlien Elgvin
Hvem tar ansvar for framtiden?
Arkitekter kan ikke avgjøre framtiden, men vi kan ta større ansvar for å synliggjøre mulighetene og de langsiktige konsekvensene av valgene vi tar, skriver Jørgen Stuenes og Ingrid Marie Sæther Halbjørhus.
Av Jørgen Stuenes og Ingrid Marie Sæther Halbjørhus
Arkitekter kan ikke avgjøre framtiden, men vi kan ta større ansvar for å synliggjøre mulighetene og de langsiktige konsekvensene av valgene vi tar, skriver Jørgen Stuenes og Ingrid Marie Sæther Halbjørhus.
Av Jørgen Stuenes og Ingrid Marie Sæther Halbjørhus
De nyutdannete arkitektene Jørgen Stuenes (t.h.) og Ingrid Marie Sæther Halbjørhus på diplomseremoni ved NTNU i vår, med utdeling av Statsbyggs studentpris i arkitektur.
Foto: Kristoffer WittrupI Røyrvik, nordøst i Trøndelag, er den usikre framtiden til lokalsamfunnet i ferd med å bli helt konkret. Planene om gjenåpning av mineralutvinning i Joma gruver vokser i omfang, samtidig som en mulig oppstart stadig kommer nærmere.
Samtidig beskriver kommunen et tydelig misforhold mellom prosjektets dimensjoner og kommunens egen kapasitet.
Situasjonen reiser spørsmål som angår langt flere steder enn Røyrvik: Hvordan planlegger vi ansvarlig når utviklingen er usikker og konsekvensene kan bli omfattende og langvarige?
Røyrvik er ikke alene om denne typen utfordringer. I store deler av Norge forvaltes omfattende arealer av små kommuner med begrenset administrativ kapasitet og tilgang til spesialisert kompetanse. Mange av disse områdene innbefatter samtidig betydelige naturverdier, og møter økende press for utbygging og ressursutnyttelse.
Det norske plansystemet gir kommunene et omfattende ansvar for arealforvaltning og beslutninger som kan få konsekvenser langt utover kommunegrensene i generasjoner framover.
Denne problemstillingen dannet utgangspunktet for diplomoppgaven vår, Borrowed Land, utviklet ved NTNU og senere tildelt Statsbyggs studentpris i arkitektur. Arbeidet ble nylig presentert for fagmiljøet under Arendalsuka.
Gjennom Røyrvik og Joma utforsker oppgaven hvordan arkitekturens analyserende, strategiske og formgivende verktøy kan brukes til å arbeide med usikkerhet og langsiktige konsekvenser gjennom en planlegging som tar stedets forutsetninger, naturens systemer og deres tålegrenser som premiss.
Snarere enn et forsøk på å forutsi framtiden, eller å samle prosjektet i én fast masterplan, var formålet med oppgaven å undersøke ulike utviklingsbaner og hva de kan innebære for stedet over tid.
Scenarioarbeidet gjør det mulig å skille mellom kjente forutsetninger og usikre variabler, og å utforske hvordan skiftende behov kan møtes uten unødvendige økonomiske, økologiske eller strukturelle tap.
Slik blir usikkerheten ikke et hinder for planlegging, men et premiss det går an å arbeide aktivt med.
Illustrasjon fra diplomoppgaven Borrowed Land av Jørgen Stuenes og Ingrid Marie Sæther Halbjørhussom som illustrerer noen av systemene og sammenhengene som berøres.
Illustrasjon: Jørgen Stuenes og Ingrid Marie Sæther HalbjørhusHva skjer med boligkapasitet og lokale tjenester dersom aktiviteten vokser raskt? Hvordan responderer lokalsamfunnet dersom veksten stagnerer eller aktiviteten brått forsvinner? Og hvilke spor blir stående i landskapet lenge etter at den økonomiske aktiviteten har opphørt?
Slike spørsmål handler ikke bare om å møte skiftende behov, men om hvilken utvikling et lokalsamfunn kan bære, og til hvilken pris. Vi mener de i stadig større grad hører hjemme på blokka til arkitekten.
Arkitekter kan bidra i slike prosesser ved å visualisere framtidsbilder, gjøre komplekst materiale tilgjengelig og skape forbindelser mellom ulike fag, interesser og tidshorisonter. Slik kan motsetninger undersøkes uten å reduseres til enkeltløsninger, og alternative utviklingsbaner sammenlignes på et mer informert grunnlag.
Arkitektens bidrag ligger ikke nødvendigvis i å eliminere usikkerheten, men i å utforske og gi den romlig form, slik at konsekvensene kan diskuteres mens det fortsatt finnes et reelt handlingsrom.
Arkitektrollen er dynamisk og har alltid utviklet seg i møte med samfunnets og tidens behov. I dag må den rette større oppmerksomhet mot langsiktige konsekvenser av utvikling og økende arealpress, og ta utgangspunkt i landskapets og stedets mest varige lag.
Dette er ingen svanesang for formgivningen. Tvert imot får hvert grep større betydning når de ubebygde arealene blir knappere og presset stadig øker. Ansvarlig planlegging krever presis, overveid og framtidsrettet utforming.
Å ta større ansvar for framtidens utvikling betyr ikke å bevege seg bort fra arkitekturen, men å ta det arkitekturfaglige bidraget på større alvor. Slik gjør vi også arkitektrollen mer relevant.
