Aktuelt / Bransje
Noen ganger er det bedre med ti fugler på taket – Betydningen av det frie feltet
Oslo arkitekturtriennale er ferdig for denne gang. Etter to intense uker med verdifull faglig input sitter et stort fagmiljø igjen med nye inntrykk, refleksjoner og perspektiver, skriver Gjertrud Steinsvåg og Trygve Ohren.
Av Gjertrud Steinsvåg og Trygve Ohren
Oslo arkitekturtriennale er ferdig for denne gang. Etter to intense uker med verdifull faglig input sitter et stort fagmiljø igjen med nye inntrykk, refleksjoner og perspektiver, skriver Gjertrud Steinsvåg og Trygve Ohren.
Av Gjertrud Steinsvåg og Trygve Ohren
Gjertrud Steinsvåg (t.v.) er daglig og kunstnerisk leder; Trygve Ohren er styreleder i ROM for kunst og arkitektur.
Foto: Carsten Aniksdal/Charlotte RostadI Morgenbladet spør Gaute Brochmann om vi trenger triennalen. Vi svarer klart og tydelig: ja. Ikke fordi triennalen alene skal løse arkitekturfeltets utfordringer, men fordi den inngår i en infrastruktur vi har altfor lite av.
ROM har operert i dette landskapet i førti år og brenner for å styrke arkitekturformidlingens betydning. Det handler ikke bare om ROM eller om arkitekturformidling som kulturpolitikk, men om å utvikle en bredere forståelse av arkitekturens samfunnsrolle og bygge et sterkere «vi» – på tvers av institusjoner, kulturfelt og fag. Da må vi først og fremst sikre en bedre intern forståelse for hvorfor vi gjør dette arbeidet.
Trygve peker i Arkitektur på behovet for å styrke det frie arkitekturfeltet, mens Anders Rubings kritikk av triennalen viser en annen side av samme problem: Uten økonomiske og institusjonelle rammer for eksperimentering og nye praksiser, svekkes det frie feltet. Det handler derfor ikke bare om honorarer, men om infrastrukturen som gjør et levende og uavhengig arkitekturfelt mulig.
Duoen Ingrid Haga og Nora Ulrikke Andersen forsvarer triennalen ved å trekke fram verdien av den uten at det måles i kroner og øre. Selvsagt har eksponering, nettverk og institusjonell støtte verdi. Men det er et feilslått argument å bruke denne verdien som motvekt til betaling. Spørsmålet er ikke om man får «noe igjen», men hvem som faktisk har råd til å jobbe gratis.
Når honorar erstattes med eksponering, blir økonomisk trygghet en forutsetning for å delta.
MDG-politiker Sigrid Z. Heiberg tok etter triennalen til orde for å mobilisere for reell endring. Vi er helt enige, men en slik bevegelse oppstår ikke av seg selv. Den trenger en infrastruktur av produksjonssteder, møtesteder, økonomiske forutsetninger som gjør det mulig å drive en praksis som utfordrer det etablerte. Over tid og med armlengdes avstand til både politiske og kommersielle aktører.
Et overblikk
Kyrre Sundal satte tidligere i år fokus på behovet for en bedre infrastruktur for formidling av arkitektur i Arkitektur. Dette er ikke en ny diskusjon. Joakim Skajaa løftet den samme problemstillingen som OAF-leder i 2019. Da var både Galleri 0047 og formidlingsprogrammet hos DogA lagt ned, mens situasjonen hos Nasjonalmuseet var uavklart.
Totalt har vi de siste tiårene sett en nedbygging av infrastrukturen for arkitekturformidling, Samtidig ser vi nå nye initiativer som Arkitektpodden, Underskogen eller Ny Boligplan. Det er disse vi virkelig må applaudere!
I Norge må vi til 1990-tallet for å finne dårligere utsikter for nyutdannede arkitekter, den gang ble Norsk form (senere DogA) opprettet og grunnlaget for dagens ROM lagt, kanskje er det på tide at vi på nytt ser på hvilke virkemidler vi har for arkitekturformidling, og hvordan det frie feltet kan forstås som en integrert del av arkitekturfeltet, heller enn noe som feltet driver med i tillegg?
Tilbake til Rubings kritikk: «Det er en ekstrem ukultur å ikke betale for arbeidet, samtidig som man tar betalt for å se utstillingen. Dette er spesielt problematisk for en institusjon som lever av offentlig kulturstøtte».
Her ligger noe av kjernen av problemet. Arkitekturfeltet har i lang tid beveget seg i ren kommersiell retning og tankesett. I kunstfeltet ville ubetalt utstillingsarbeid vært HELT utenkelig, hvor tilskuddsbrevene fra Kultur- og likestillingsdepartementet inneholder spesifikke pålegg om at statlig støttede visningssteder skal både følge avtalen om utstillingsvederlag og sikre kunstnere rimelig honorar forarbeidet de legger ned i forbindelse med utstillinger.
Hvis vi vil at denne måten å jobbe på skal bli en sentral del av en arkitektpraksis – da må vi honorere deretter.
På samme måte som breddeidrett og divisjonssystemer danner grunnlag for toppidrett, bidrar små og mellomstore visningssteder til å få frem nye kunstnere og nye måter å jobbe på. Fotballandslaget blir ikke til i et vakuum. Bak enhver spydspiss finnes et økosystem av klubber, trenere, talenter, dugnader og divisjonssystemer. Slik er det også i kunst- og arkitekturfeltet.
Betydningen av de små og mellomstore
ROM for kunst og arkitektur driver på denne måten: Driftstilskuddet sikrer 1,8 stillingsressurs. Hvert år engasjeres 8–10 personer i teamet og rundt 140 personer fra institusjoner og det frie feltet til utstillinger, foredrag, kuratering, workshops og tekstbidrag.
Å styrke det frie feltet handler ikke bare om å støtte enkeltprosjekter, men om å sikre den underskogen av praksiser, initiativer og institusjoner som gjør at hele feltet kan utvikle seg. For arkitekturformidlingen handler dette til syvende og sist ikke bare om hvordan vi formidler arkitektur, men om hvilke strukturer, fellesskap og offentlige rom vi skaper for at arkitekturens betydning i samfunnet skal kunne forstås, diskuteres og utvikles.
Det er i dette mangfoldet av selvstendige satsinger at nye ideer, praksiser og en større felles bevegelse kan oppstå. Slik bygger vi et mer mangfoldig, kritisk og levende arkitekturfelt.
