Fag / Utstilling
Hva om arkitektur-arbeideren kom først?
Av Anders Rubing
Tusen takk, Oslo arkitekturtriennale!
Vi trenger arenaer som tør å slippe unge og uetablerte stemmer til, og hvor man kan ha muligheten til å få løftet frem arbeidet sitt, skriver Nora Ulrikke Andersen og Ingrid Haga i et svar til Anders Rubing.
Av Nora Ulrikke Andersen og Ingrid Haga
Vi trenger arenaer som tør å slippe unge og uetablerte stemmer til, og hvor man kan ha muligheten til å få løftet frem arbeidet sitt, skriver Nora Ulrikke Andersen og Ingrid Haga i et svar til Anders Rubing.
Av Nora Ulrikke Andersen og Ingrid Haga
Fra venstre: Ingrid Haga, arkitekt og redaktør for «Paradigme» og Nora Ulrikke Andersen, statsviter og redaktør for «Paradigme».
Foto: Michelle Äärlaht
Vi er enige med Anders Rubing at i en ideell verden skulle unge arkitekter og alle andre i det frie feltet fått betalt for alt arbeidet de legger ned. Det tror vi de fleste som jobber med kultur, kunst, arkitektur og formidling er enige om. Men derfra til å hevde at Oslo arkitekturtriennale «utnytter unge arkitekter», synes vi det er et ganske stort sprang.
For det finnes flere former for verdi enn honorar. En institusjon kan ikke betale regninger med “eksponering”, og det skal man være forsiktig med å bruke som argument for “gratisarbeid”. Men det betyr ikke at plattformer, kuratering, institusjonell støtte, publikum, nettverk og muligheten til å få arbeidet sitt sett er verdiløst. For unge og uetablerte aktører kan nettopp tilgang til slike arenaer være avgjørende.
Det vet vi litt om akkurat nå. Paradigme er laget av nærmere 60 unge arkitekter, studenter, kunstnere og fagpersoner fra hele Skandinavia i samarbeid med Oslo arkitekturtriennale. Da vi begynte prosjektet, hadde vi verken en stor institusjon i ryggen eller særlig mye penger. Oslo arkitekturtriennale ga oss en plattform, og var de første som trodde på prosjektet.
Da triennalen kom inn, ble det lettere å få med universiteter og arkitektskoler, samarbeidspartnere og andre institusjoner. Prosjektet fikk en helt annen rekkevidde og legitimitet, og vi fikk etter hvert med oss Forlaget Press.
I løpet av Triennalen har mennesker fra flere land kommet til Oslo for å møtes rundt boka, og arbeidet deres har blitt lest, diskutert og tatt på alvor. Boka har blitt omtalt av Archdaily og Wallpaper, nettopp fordi triennalen sine ansatte pitcher oss inn og hjelper oss på veien.
Det er klart at det har en verdi, selv om den ikke kan måles i kroner og øre! Det er også verdt å spørre hvor konsekvent kritikken om honorering skal trekkes. Store internasjonale biennaler og utstillinger er fulle av arkitekter og kunstnere som investerer betydelig tid og egne ressurser i å delta.
Akademiske tidsskrifter og kulturtidsskrifter er avhengige av mennesker som skriver, fagfellevurderer, redigerer eller på andre måter bidrar uten at alle arbeidstimene nødvendigvis honoreres. Det gjør ikke økonomien ideell. Absolutt ikke! Men det betyr at problemet er større enn én triennale, og kanskje fortjener debatten en litt annen diskusjon enn at Oslo arkitekturtriennale «utnytter» dem som deltar.
Fra lanseringen av «Paradigme» i Sofienberg kirke under Oslo arkitekturtriennale.
Foto: Peder Blümlein
Det er også noe fundamentalt her: Der pengene ikke finnes, kan de heller ikke betales ut. Rubing beskriver selv en arkitekturverden som ligger med brukket rygg. Men hva er alternativet: At vi legger ned blyanten, slutter å skape og venter på bedre tider?
Et felt holdes også levende av mennesker som tror på noe, bygger noe og stiller opp for hverandre. Det er heller ikke slik at alle rom skal måles i penger, det må være rom for fellesinnsats når tidene er som de er.
Vi bør absolutt kjempe for mer penger til det frie feltet. Og selvsagt skal vi ønske oss institusjoner som har råd til å betale flere, bedre og oftere. Men samtidig trenger vi arenaer som tør å slippe unge og uetablerte stemmer til, og hvor man kan ha muligheten til å få løftet frem arbeidet sitt.
For oss i Paradigme har Oslo arkitekturtriennale vært nettopp det. Uten den plattformen hadde boka ikke blitt det den ble. Så tusen takk, Thomas Cook, Line Ramstad og resten av triennale-crewet! Vi har i alle fall ikke blitt utnyttet, om noe så er det vi som har hatt gleden av triennalen sitt navn.
