Meninger / Debatt
Den samme timen kan ikke brukes to ganger
Av Jonatan Svartås
Gi bobilturismen en nasjonal landskapsplan!
Skal vi lykkes med det grønne skiftet i reiselivet, holder det ikke å diskutere hvor folk kan stå parkert for natten, skriver Even Bakken i et brev til Line Oma.
Av Even Bakken
Skal vi lykkes med det grønne skiftet i reiselivet, holder det ikke å diskutere hvor folk kan stå parkert for natten, skriver Even Bakken i et brev til Line Oma.
Av Even Bakken
Even Bakken er markedssjef, gruppeleder og senior landskapsarkitekt MNLA i Norconsult Norge.
Jeg har alltid likt folk som tør å ta omveier. Ikke nødvendigvis i livet. Men på kartet. Landskapspolitiker Line Oma i NLA var en av dem, sommeren 2025, på bobiltur ut i landskapet sammen med familien.
Det er ofte der de beste historiene begynner. Med en avkjøring ingen hadde planlagt. En liten omvei som viser seg å bli turens høydepunkt. De som svinger av hovedveien fordi et skilt peker mot en strand de aldri har hørt om. De som blir værende en ekstra natt fordi kveldssolen traff fjellveggen akkurat riktig. De som stopper ved et lokalt bakeri ingen guidebok har nevnt, men som lokalbefolkningen vet er verdt hele reisen.
Derfor er det heller ikke vanskelig å forstå hvorfor bobilturismen vokser. Den danske rapporten Autocamper-turister beskriver en reiseform drevet av frihet, fleksibilitet og ønsket om å komme tett på naturen. Mange bobilturister oppfatter seg ikke som tradisjonelle turister. De søker spontanitet, friheten til å endre planene underveis og muligheten til å oppdage steder utenfor de vanlige turistløypene.
Det er vanskelig å ikke like den tanken. Problemet er bare at naturen ikke nødvendigvis opplever friheten på samme måte som bobilturisten. Mens den enkelte turist ser et ledig utsiktspunkt, ser naturen økt slitasje. Mens bobilisten ser en praktisk møteplass langs veien, ser lokalbefolkningen en parkeringsplass som gradvis har blitt sommerens campingplass.
Mange norske lokalsamfunn kjenner allerede på dette presset. Smale veier, begrenset infrastruktur og stadig flere besøkende skaper utfordringer både for naturen og for dem som bor der hele året. Kommuner og reiselivsaktører har de siste årene etterlyst bedre styring av parkering og fricamping fordi belastningen flere steder har blitt større enn infrastrukturen tåler. Se blant annet NRKs omtale av reiselivsaktører som ønsker sterkere grep for å ivareta både natur og lokalsamfunn.
Samtidig må vi passe oss for å gjøre dette til en svart-hvitt-debatt. Bobilturister er ikke bare et problem. I følge NHO Reiselivs campingrapport viser at camping- og bobilgjester også representerer betydelige verdier for norsk reiseliv og mange distriktskommuner. De handler lokalt, besøker attraksjoner, bruker restauranter og bidrar til liv på steder som ellers ville hatt færre besøkende.
Gjennom arbeidet vårt i Norconsult, har vi besøkt og vært i dialog med Hustadvika Panorama, et lokalt initiativ som ønsker å legge til rette for bobilturisme på en måte som skaper verdier både for besøkende og lokalsamfunn. Slike initiativer viser at viljen til å finne gode løsninger allerede finnes. Mange steder ønsker flere besøkende velkommen. De ønsker bare at besøket skal skje på en måte som fungerer for både naturen og naboene.
Likevel forventer vi i dag at hver enkelt kommune skal finne opp sin egen løsning. Det er verken effektivt eller særlig bærekraftig. Mens én kommune bruker ressurser på å etablere regler, skilting og tilrettelagte parkeringsområder, står nabokommunen med de samme utfordringene og begynner helt på nytt.
Derfor mener jeg tiden er inne for en nasjonal strategi for bobilturisme.
Og jeg mener vi må tørre å diskutere noe som nærmest har blitt hellig i norsk reiselivspolitikk: fri parkering og overnatting med stadig større fritidskjøretøy langs smale veier og i sårbare landskap.
Vi regulerer tungtrafikk, parkering i byene og ferdsel i verneområder. Da bør vi også kunne diskutere hvor og hvordan store fritidskjøretøy bør overnatte. For sannheten er at en åtte meter lang bobil på en møteplass langs en smal fylkesvei sjelden er et uttrykk for friluftsliv. Som regel er det et uttrykk for at vi mangler alternativer og mangler planlegging.
Samtidig er målet neppe å bygge bredere veier til hver naturperle. Noe av det vakreste ved Norge er nettopp at mange av de mest spektakulære stedene ligger i landskap hvor naturen fortsatt setter premissene. Utfordringen er derfor ikke å tilpasse naturen til turistene, men å tilpasse besøket til naturens tåleevne.
Jeg mener staten bør utvikle nasjonale retningslinjer som gjør det enklere for kommunene å identifisere hvilke områder som tåler økt bruk, hvilke områder som bør skjermes og hvor det er naturlig å samle parkering, servicefunksjoner og overnattingstilbud. Flere aktører innen reiselivet har allerede pekt på behovet for sterkere styring av fricamping og økende trafikkpress.
Men lovgivning alene er ikke nok. Vi må samtidig forme gode steder.
Her mener jeg landskapsarkitekturen har en langt viktigere rolle enn det som diskuteres i dag. Gjennom landskapsanalyser kan vi identifisere områder som tåler økt bruk. Gjennom naturkartlegging kan vi skjerme sårbare naturverdier. Gjennom medvirkning kan vi sikre lokal forankring. Og gjennom helhetlig planlegging kan vi forme besøksområder som fungerer både for naturen, lokalsamfunnene og de tilreisende.
Vi har allerede gode erfaringer å bygge videre på. Satsingen på Nasjonale turistveger har vist hvordan målrettet landskapsarkitektur kan styre ferdsel, samle slitasje og samtidig forsterke naturopplevelsen. Ikke ved å stenge folk ute, men ved å vise vei. Turistvegprosjektet har i flere tiår demonstrert at besøksforvaltning og naturopplevelser ikke trenger å være motsetninger. Tvert imot kan god planlegging gjøre begge deler bedre.
Den danske rapporten viser at naturen er hovedårsaken til at mange velger bobilferie. Da bør naturen også være utgangspunktet for hvordan vi planlegger denne formen for turisme.
Det blir neppe mindre bobilturisme i årene som kommer. Spørsmålet er derfor ikke om folk skal få oppleve norsk natur, men hvordan vi sørger for at naturen fortsatt er verdt å oppleve også for kommende generasjoner.
Kanskje er det nettopp her norsk turistpolitikk trenger et nytt perspektiv.
Derfor er dette også en håndsrekning til bobilturisten, landskapspolitikeren og generalsekretæren i Norske landskapsarkitekters forening, Lina Oma. For debatten om bobilturisme handler egentlig om langt mer enn bobiler. Den handler om natur, lokalsamfunn, landskap, reiseliv og hvordan vi ønsker at Norge skal oppleves i fremtiden.
Skal vi lykkes med det grønne skiftet i reiselivet, holder det ikke å diskutere hvor folk kan stå parkert for natten. Vi må også diskutere hvordan landskapene våre skal tåle besøket, hvordan naturverdiene skal ivaretas og hvordan lokalsamfunnene skal få mer igjen enn bare trafikken.
Det høres kanskje ut som en typisk landskapsarkitektoppgave. Og det er det også.
Så kanskje er tiden inne for å løfte temaet høyere opp på den politiske agendaen, Line?
Landskapsarkitektene i hele landet står klare.
For vårt landskap er tross alt mer enn vakker utsikt med håndbrekket på.
