Kulturen fyller gatene. Hvem snakker for den?

Oslo har musikken. Oslo har scenene. Oslo har publikumstall. Oslo har mye data. Det vi mangler er organisasjonen til å sette dette sammen, for å synliggjøre verdiene og skape et verktøy for fremtidig god utvikling. skriver Øystein Aurlien.

Av Øystein Aurlien

Øystein Aurlien, steds- og bylivsutvikler.

Foto: privat

Oslo har et av Europas mest levende musikkliv. Det skjer nesten 10 000 konserter i Oslo i løpet av et år. Over 400 scener og spillesteder er vertskap. Én av tre konserter finner sted i sentrumsområdene Vika, Tullin, Hammersborg, Hausmanns, Grønland, Bjørvika og Kvadraturen. Legger vi til teatrene, museene, festivalene og kinoene genererer kulturlivet i Oslo sentrum mange titalls millioner besøkende årlig.

Dette verdsettes ikke på langt nær nok.

Når sentrums byliv diskuteres er det eiendomsaktørene, handelsforeninger og serveringsbransjen som sitter rundt bordet. Det er naturlig. De er organisert. De har felles interesser. De snakker næringspolitikkens språk.

Kulturaktørene – representert med scenene, arrangørene, festivalene, teatrene og de som danner vertskapet og møteplassene – er ikke invitert til praten.

Dette er et paradoks.

Internasjonal forskning og litteratur er entydig på at kultur er en av de sterkeste driverne for attraktive byer.

Charles Landry i «The Creative City» skriver engasjert om kulturens rolle som motor for moderne byutvikling. Og i 2023 kom Shain Shapiro med boken «This Must Be The Place», som spesielt fremhever musikken som bærende for gode byer. Musikk er ikke bare underholdning. Det er et verktøy for å planlegge gode byer.

Vi i Oslo må ha denne forståelsen. Noen må eie argumentet.

Hva tallene faktisk sier

La oss få noen tall på bordet. Konsertappen Broadcast har i flere år kartlagt konserter i Oslo. I fjor kunne de dokumentere 9 936 konserter. Bare i «de syv» sentrumsområdene arrangeres mer enn 7 200 konserter av dem.

Med et forsiktig anslag på 200 publikummere per konsert betyr det nesten 1,5 millioner konsertbesøk årlig.

De som går på konsert tar gjerne kollektivt inn, tar kanskje en matbit og drikke til. Et konservativt anslag på 500 kroner per konsert gir 750 millioner kroner i direkte ringvirkningseffekter.

Bare fra musikken. Bare i sentrum. Bare i konserter.

Så kommer besøk til museene, festivalene, kinoene, teatrene og alle de andre viktige kulturdestinasjonene. Jeg har ikke de endelige tallene, og så vidt jeg vet har ingen sett på totalen.

Hvem snakker kulturens sak i Oslo?

Fragmentering som strukturelt problem

Kulturlivet i Oslo er fragmentert. Det finnes ingen felles stemme som kan snakke på vegne av Rockefeller og Konserthuset, Nationaltheatret og Kulturkirken Jakob, Vega Scene og Becco, og gjøre det i en sammenheng som understreker effektene for næringslivet eller for byutviklingen.

Den politiske samtalen om kulturutvikling i Oslo handler primært, satt litt på spissen, om hvilke steder som skal legges ned. Utfordringen er at samtalene i alt for stor grad er basert på et narrativ om tilskudd – ikke om hvilke verdier kulturen skaper.

Det er ingen samlet stemme for kulturlivet, opp mot byens politiske ledelse. Det gjør at kulturlivet ofte kommer til kort, og må tilpasse seg premisser skapt av andre.

Resultatet er da at de som tar beslutninger om byutviklingen, reguleringsplanene, næringsutviklingen, nattøkonomien, gatelivet eller annet – gjør det uten tilstrekkelig forståelse, respekt og anerkjennelse av kulturlivets verdi.

En parallelldebatt som burde slås sammen

Det er et tankekors at Oslo er den eneste europeiske hovedstaden uten en felles satsing eller strategi for hvordan løfte sitt bysentrum – verken for næringsliv eller kulturliv. Selv ikke i forslaget til bydelsreform for Oslo er dette anerkjent.

Så kan sikkert mange stille spørsmålet: «Hvorfor trenger vi det, når det allerede går så bra?»

Oslo konkurrerer med andre byer, om kapital, om talenter, om besøk, og mer – ikke bare på vegne av Oslo, men på vegne av hele nasjonen. Mange andre hovedsteder investerer solid i å bygge identitet, omdømme og attraksjonsverdi. Bare ikke Oslo.

Politikere har i flere år sagt «næringslivet står ikke samlet», og med rette. Samtidig bør vi forvente politisk engasjement for fremtidsrettet byutvikling, og for god sentrumsutvikling.

Det ligger også et potensial i at kulturlivet blir en integrert del av næringslivet, og at kulturverdiene anerkjennes i diskusjonene. Musikkvenues og scener skaper gode nabolag. De er attraksjoner, som tilfører økt verdi til eiendomsmassen. Men, forståelsen av verdiene når det planlegges er lav, fordi kulturaktørene ikke står samlet eller deltar der byen planlegges.

Det vi trenger å anerkjenne

Kulturlivet er ikke en mottaker av velvilje. Det er en produsent av byliv, av identitet, av besøk - og av store økonomiske og sosiale ringvirkninger avgjørende for å skape gode steder. Kulturlivet gir den noen ganger udefinerbare kvaliteten, som gjør at folk vil oppholde seg i et område, og komme tilbake.

Denne anerkjennelsen er i beste fall svak i diskursen om Oslos sentrumsutvikling.

Det er nettopp her behovet for en sentrumsorganisering for Oslo kan spille en rolle, i «mellomrommet» mellom kommunen, staten, næringslivet, nabolagene - og kulturlivet. Oslo kommune bør sterkere anerkjenne kultursektoren, som en ressurs også for å løse mange av de flokene den selv har påpekt. Og kulturlivet selv bør begynne å snakke med én stemme – om verdien en representerer for bylivets økonomi.

(Data fra Broadcast AS, SSB, Kulturdirektoratet og egne antagelser er brukt i tallberegningene.)