Meninger / Debatt
Vindmølleblomster
Av Bertram Brochmann
Vindmølleblomster eller naturens kulisser?
Spørsmålet er om vi risikerer å redusere naturen til kulisser for tekniske installasjoner når vi forsøker å omtale dem som en del av naturen selv, skriver John Ivar Liverød.
Av John Ivar Liverød
Spørsmålet er om vi risikerer å redusere naturen til kulisser for tekniske installasjoner når vi forsøker å omtale dem som en del av naturen selv, skriver John Ivar Liverød.
Av John Ivar Liverød
Innleggsforfatteren er daglig leder i Motvind Norge.
Foto: Olav Haaverstad/NVESivilarkitekt Bertram Brochmann omtaler vindmøller som «vindmølleblomster» og argumenterer for at de kan oppfattes som vakre, levende skulpturer som synliggjør luftens energi og inngår i et harmonisk samspill med naturen.
Det er en interessant metafor, men utfordrer samtidig noen av de mest grunnleggende prinsippene innen arkitektur og landskapsforståelse.
Arkitekturens lange tradisjon for å hente inspirasjon fra naturen handler nemlig ikke først og fremst om symbolikk. Den handler om å forstå naturens former, prosesser og sammenhenger.
Fra Antoni Gaudís søyleskoger i Sagrada Família til Frank Lloyd Wrights organiske arkitektur og dagens biofiliske design, finner vi et felles prinsipp: Det menneskeskapte søker å lære av naturen og underordne seg stedet.
Vindkraftverk representerer ofte det motsatte.
Der naturinspirert arkitektur forsøker å styrke opplevelsen av landskapet, blir moderne vindturbiner ofte landskapets dominerende element. Når turbiner nærmer seg 250 meters høyde, introduseres en skala som ikke finnes i de fleste norske naturmiljøer. Rotorbladene alene er større enn mange bygninger.
Dette er ikke nødvendigvis et argument mot vindkraft som energikilde. Men det er et argument mot forestillingen om at slike anlegg uten videre kan beskrives som en naturlig forlengelse av landskapet.
Brochmann hevder at vindmøllene styrker vår kontakt med naturen. Mye forskning innen biofilisk design peker i en annen retning. Mennesker søker naturmiljøer fordi de representerer noe annet enn tekniske og industrielle systemer. Naturen fungerer som et sted for restitusjon, stillhet og mentale pauser fra menneskeskapte omgivelser.
Når store energianlegg etableres i slike områder, endres landskapets karakter. Konflikten handler derfor ikke bare om estetikk, men om hvordan naturen brukes og oppleves.
Begrepet «vindmølleblomster» illustrerer samtidig et mer grunnleggende problem. Blomster er levende organismer som inngår i komplekse økologiske systemer. Vindturbiner er industrielle konstruksjoner av stål, betong, komposittmaterialer, kraftlinjer og veianlegg.
At noe beveger seg i vinden, gjør det ikke til natur.
Metaforer kan være vakre, men de endrer ikke forholdet mellom natur og teknologi.
Nettopp derfor har moderne arkitektur i økende grad beveget seg bort fra å få bygninger til å ligne natur. I stedet forsøker man å lære av naturens prinsipper: ressursøkonomi, tilpasningsevne, mangfold og samspill med omgivelsene.
Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke om vi klarer å se vindturbiner som blomster.
Spørsmålet er om vi risikerer å redusere naturen til kulisser for tekniske installasjoner når vi forsøker å omtale dem som en del av naturen selv.
Naturens verdi ligger ikke i at den kan symbolisere våre prosjekter. Verdien ligger i at den er noe annet enn teknologiske installasjoner.
