Mytebasert praksis

Februarrevolusjonen i Paris i 1848, og tilsvarende hendelser i andre byer i Europa, førte til en mer sentralisert og styrt byutvikling. Dessuten engasjerte den påfølgende reformbevegelsen både fagfolk og politikere, noe som endret samfunnets syn på folks bo-situasjon.

Som et resultat oppsto blant annet hagebyen, som helt klart – både som idè og boform – var smittebegrensende, særlig sammenlignet med samtidig spekulasjonsbyggeri. 

En tredje faktor, som i alle fall delvis var mytebasert, men som fikk en avgjørende betydning for utviklingen, var de omfattende epidemiene som herjet på 1800-tallet. Kolera og tuberkulose bidro til å revidere planleggingen av nye og omformingen av eksisterende byområder, selv om årsaken lenge var høyst uklar.

Ulike sykdommer hadde lenge vært knyttet til teorien som Hippokrates – legevitenskapens Vitrivius – lanserte for et par tusen år siden. Han mente at det meste hadde sin årsak i miasmer. Det dreier seg enkelt fortalt om giftig stoff som svever i lufta og som forårsaker sykdom, og har siden – nesten helt til vår tid – påvirket hvorfor og hvordan spredningen av farlige sykdommer begrenses. 

Den som for alvor brøt med denne smitteforklaring var legen John Snow. Har drev en praksis i Soho i London, men er av to årsaker mer berømt som forsker innen sitt felt: Epidemiologien.

Han brukte en meget enkel metode ved å plotte inn adressene på et vanlig London-kart til pasientene han behandlet for kolera. Prikkene på kartet gjorde at han relativt enkelt kunne lokalisere årsaken til sykdommen til en brønn og vannpumpe i Broad Street. Han fastslo i en rapport fra 1855 at kolera smittet via kloakkforurenset drikkevann – og altså ikke via luft. 

Det var ikke så underlig at Hippokrates og hans lære slo godt an i London på denne tida: Helsetilstanden var elendig, og elva Thames var som en åpen kloakk med en ufattelig stank. Men det var ikke den som spredde koleraen – i alle fall direkte. Omfattende og avansert ombygging av byens avløpssystem ble gjennomført, først og fremst for å gjøre elva renere.

Den nye infrastrukturen viste seg meget effektiv også som et helse- og byforbedringstiltak, og deler av dette systemet er fremdeles i drift. 

Etter å ha identifisert smittekilden og deretter fjernet håndtaket på pumpa over brønnen i Soho, blir nå Snow også å regne som en av verdens første aksjonsforskere*. 

Omlag 30 år seinere ble det fastslått at tuberkulose, en sykdom som hele tida var behandlet med isolasjon av pasientene og hvile helst i sol og frisk luft, ble overført via dråpesmitte. 

Mens den nye kunnskapen om hvordan disse sykdommenes oppsto og spredte seg endret lovverk og helsesektor, forble luftsmitte en viktig premiss for fysisk planlegging – helt opp mot vår tid. Fremdeles blir sol og frisk luft brukt som argumenter for og mot ulike utbyggingsformer, særlig når det gjelder byggehøyder og tettheter. Slike faktorer har imidlertid lite forebyggende virkning, men er selvsagt viktig av andre grunner.

Tradisjonell infeksjonslære har, i alle fall indirekte, på den ene sida, utvilsomt ført til mange gode og sunne boliger og bo-områder. På den andre har den bidratt til en sonedeling og oppsplitting av byen og bylivet som i høy grad kjennetegner modernismens planlegging.

I arkitekturhistorien finnes det også eksempler på helse og smittespredning som forklaring på utformingen. På Ullevål sykehus planla for eksempel arkitekt Schirmer flere år etter at miasme-teorien var avskaffet, paviljonger med stor avstand, intrikate ventilasjonssystemer og luftetårn, og bygninger utstyrt med balkonger som på grunn av den antatte smittefaren imidlertid ikke kunne benyttes av pasientene.

Ellers er det en vanlig forklaring at det var infeksjonsfrykt som lå til grunn for Lægeforeningens boliger i København, bygget i 1853 etter et omfattende kolerautbrudd i byen og tegnet av den berømte klassisisten Bindesbøll, og ikke minst for ett av modernismens ikoner fra 30-åra: Alvar Aaltos sanatorium i Paimio.

Lenge har vi lydige og uten særlig motstand tegnet plastinnpakkete innemiljøer og lufttette bygninger, som sammen med ventilasjonsanlegg som over tid og med mangelfullt vedlikehold har et potensiale som moderne smittespredere. Kjente og ukjente luftvegsykdommer forårsaket helt eller delvis av teknologi med driftsskavanker kan opplagt påvirke folkehelsa – og burde inspirere til litt aksjonsforskning fra vår side.

Mens fagfolk innen helsesektor og teknisk infrastruktur forsøker å endre praksis med oppdatert kunnskap, fastholder vi for ofte kjente mønster i vår yrkesutøvelsen. Vi ligger for eksempel lavt når boligministeren nå vil revidere forskriftene og redusere lyskravet i boligene – for å øke produksjonen(!).

Fremdeles er hensynet til lys og frisk luft selvsagt viktig for folkehelsa, men mot slike usaklige utspill holdt vi kjeft og tilpasset oss når de kommer fra myndigheter og oppdragsgivere. Vi burde ha kunnskap nok til å vite, og kunne dokumentere, at forskriftenes lyskrav ikke er særlig avgjørende for verken byggetakt eller kostnader. 

Dette er politisk manøvrering og mytebasert myndighetspraksis, slik det ble demonstrert for 10 år siden da en i fjernet kravet om innvendige boder – også for å gjøre nybygde boliger billigere. 

* Hver høst blir det avholdt en forelesning på School of Hygiene and Tropical Medicine: The Pumphandle Lecture, inklusive et besøk på pub’en i Soho med navnet John Snow, for å hedre innsatsen for 175 år siden.