Det er noe pillråttent med dagens boligmarked

Samtidig som hundrevis av nybygde boliger står tomme og usolgte, står vanlige arbeidsfolk i kø for å få et sted å bo, skriver Luis Lautaro Espinoza (R).

Av Luis Lautaro Espinoza

Samtidig som hundrevis av nybygde boliger står tomme og usolgte, står vanlige arbeidsfolk i kø for å få et sted å bo, skriver Luis Lautaro Espinoza (R).

Av Luis Lautaro Espinoza

Luis Lautaro Espinoza er vara i bystyret i Oslo for Rødt.

Foto: Eivind Kise

Hvordan kan boliger stå tomme samtidig som det er et skrikende behov for flere boliger?

Vi får stadig høre at det bygges for få boliger. For strenge reguleringer og lange saksbehandlingstider blir trukket frem som hovedårsaken til boligmangelen. Det virker å være bred enighet rundt dette. Regjeringens plan for 130 000 nye boliger innen 2030 bygger i stor grad på raskere planprosesser, færre krav og mindre byråkrati.

Dette er i beste fall misvisende.

Det stemmer nok at vi har den laveste boligbyggingen siden 1946. Dette til tross for god vilje til å godkjenne prosjekter som tilpasses utbyggernes ønsker. I Oslo får utbyggerne gjennomslag for å krympe størrelsen på leilighetene, bygge i arealer som burde vært avsatt til friområder, og høyhus som skaper mørke byrom.

Til tross for denne utbyggervennlige boligpolitikken, bygges det ikke nok boliger. De som allerede ligger ute i markedet har ikke folk råd til lenger.

I dagens system er det ikke behov for boliger til folk som ligger til grunn for boligbygging. Tvert imot. Det er muligheten enkelte har til å tjene penger på bolignøden som er pådriveren. Er det ikke profitabelt nok å sette i gang boligbyggingen, bygges det ikke nok boliger.

I dagens markedsstyrte boligmarked er renta muligens den viktigste faktoren for boligbyggestopp og høye boligpriser. Høyere rente senker ikke bare taket for hvor mye et hushold kan betale for en bolig, det gjør det også dyrere å bygge nye boliger. Boligbyggingskostnadene går opp uavhengig av reguleringer og saksbehandlingstid.

Høye renter setter også en stopper for finansieringen av nye boligprosjekter.

For å finansiere nyboligbygging krever private banker at 60 - 70% av boligene er solgt på forhånd. I en tid med høye renter uteblir dette salget. Finansieringen kommer aldri på plass. Uten finansiering, ingen nyboligbygging.

Man må heller ikke glemme hvordan dagens markedsstyrte tomtepolitikk øker boligprisene. I Oslo utgjør tomtekostnaden i gjennomsnitt over 40 % av de totale kostnadene. Tomtene selges som regel i det åpne markedet til høyeste tilbyder. I et system som er prisgitt markedskreftene, blir tomtene til dyre spekulasjonsobjekter.

Det har ikke alltid vært sånn. I etterkrigstida var det folkets boligbehov som lå til grunn for boligpolitikken. Gunstige lån fra Husbanken, billige tomter fra kommunen og ikke-kommersielle boligkooperativer som sto for utbyggingen, førte til massiv utbygging av boliger folk hadde råd til.

Men det var et problem med denne ordningen. Kapitalen kunne ikke tjene på bolignøden.

Sånn sett er det ikke rart at banknæringen klaget Husbanken inn for EFTA-domstolen på 1990-tallet. Banknæringen tapte saken, men fikk det uansett som de ville. De påfølgende årene har ulike regjeringskoalisjoner sørget for at bankene har fått hovedansvaret for finansiering av boliglån og boligbygging. Dette har bankene tjent gode penger på, ikke minst de siste årene med høye renter.

Det finnes alternativer til denne feilslåtte markedsstyrte boligpolitikken. En ikke-kommersiell boligpolitikk vil sette i gang boligbyggingen og stabilisere boligprisene, selv i tider med nedgangstider og høye renter.

Husbanken må stå for finansieringen av nye boligprosjekter, spesielt når finansieringen fra private banker uteblir. Kommuner må bygge opp en egen tomtebank og stille opp med rimelige tomter. Ikke-kommersielle boligkooperativer kan stå for utbyggingen, slik at det bygges til kostpris og at offentlig støtte – i form av gunstig lån og billige tomter – tilfaller boligkjøperne, ikke private utviklere.

Enkelte virker likevel mest opptatt av ideologi enn pragmatiske løsninger. De vil heller ofre livskvaliteten til vanlige arbeidsfolk enn å røre det frie markedet. En hel generasjon ofres for å ivareta kapitalistiske særinteresser, selv om det er disse interessene som er selve årsaken til dagens boligkrise.