Tujaens pris

Etter flere tiår med foredrag, fagartikler og vennlige formaninger om biologisk mangfold kan det vise seg at det som virkelig får folk til å vurdere andre løsninger enn tujahekk, er et brev fra forsikringsselskapet, skriver Even Bakken.

Av Even Bakken

Even Bakken er senior landskapsarkitekt, fungerende gruppeleder park og uterom samt markedssjef i Norconsult.

Foto: privat

Tilbake fra en brennhet ferie i juli, med flammer i nyhetsbildet, kunne det ikke passet bedre med nyhetsmorgen med vegetasjon og forsikringsbransjen på nyhetsmorgen på øret syklende på vei til jobb. Det er få planter som har skapt større avstand mellom landskapsarkitekter og folk flest enn Thuja occidentalis 'Brabant'.

I flere tiår har fagmiljøet argumentert for mer artsrike hekker, større biologisk mangfold og grønnere nabolag med flere kvaliteter enn bare en tett, vintergrønn vegg. Samtidig har nordmenn stemt med hageslangen. De har valgt tuja. Og vi forstår hvorfor.

Tuja vokser raskt, skjermer effektivt, tåler mye og gir en umiddelbar følelse av privatliv. I et land hvor utsikten gjerne er vakker, men naboen litt for nær, har den eviggrønne hekken blitt et symbol på den norske boligdrømmen. Derfor finner vi den overalt, fra nye rekkehusprosjekter til etablerte villastrøk.

Den står der som en grønn grensevakt mellom eiendommer, urokkelig og lojal, og gjør akkurat det den er satt til å gjøre: Sørge for at man kan nyte kaffen på terrassen uten å få øyekontakt med naboen.

Likevel kan det hende at tujaens storhetstid nærmer seg slutten.

Ikke fordi landskapsarkitektene endelig har vunnet fram med sine argumenter om mangfold og stedstilpasning. Ikke fordi Artsdatabanken vurderer arten til høy risiko eller fordi debatten om fremmede arter fortsetter å vokse.

Etter flere tiår med faglige argumenter kan det vise seg at det er fyrstikken som vinner debatten.

Da boligbrannen i Krokstadelva ved Drammen rammet over hundre boliger i juli, gikk flere tujahekker fra å være en grønn bakgrunn til et flammehav på få sekunder. Ingen vet om brannen startet i hekken, og det er viktig å understreke, men bildene illustrerte med brutal tydelighet det brannvesen og forskere har advart mot i årevis: En tørr tujahekk er ikke bare vegetasjon. Den er også brensel.

Som jeg kunne se og lese på NRK i juli viser professor Torgrim Log ved Høgskulen på Vestlandet de tørre tujahekkene som kan beskrives som ekstremt brannfarlige, mens professor i biologi og planteøkologi på Universitetet i Bergen Vigdis Vandvik peker på kombinasjonen av fin kviststruktur og lettantennelige oljer som gjør planten svært mottakelig for brann i en nettartikkel på forskning.no. Når hekken først tar fyr, utvikler den høy varme og store mengder gnister som kan bidra til rask brannspredning.

Det er her saken plutselig blir faglig interessant for landskapsarkitekter.

For i mange år har vi diskutert tuja som et spørsmål om estetikk, naturmangfold og fremmede arter. Men kanskje har vi sett på planten fra feil vinkel. Kanskje er det ikke biologene eller landskapsarkitektene som til slutt kommer til å redusere bruken av tuja. Kanskje blir det forsikringsbransjen.

Historien viser at lite påvirker hvordan vi bygger og planlegger raskere enn dokumentert risiko. Når flomskadene øker, endres kravene. Når overvannsproblemene vokser, justeres løsningene. Når brannsikkerheten utfordres, kommer nye regler og anbefalinger.

Foto av en tuja hekk i en villahage, vei og fortau i forgrunnen. — I mange år har landskapsarkitektene diskutert tuja som et spørsmål om estetikk, naturmangfold og fremmede arter. Men kanskje har vi sett på planten fra feil vinkel, skriver innleggsforfatteren.
Foto: Torgeir Holljen Thon

Det er derfor ikke vanskelig å se for seg at vegetasjon etter hvert blir en del av den samme diskusjonen, særlig i stadig tettere boligområder hvor avstanden mellom husene krymper mens hekkene fortsetter å vokse.

Skulle forsikringsselskaper og risikovurderinger begynne å interessere seg for hva som faktisk står mellom boligene våre, kan landskapsarkitektene få en alliert de aldri hadde forventet seg. Ikke fordi forsikringsaktører har sterke meninger om blomstring, høstfarger eller pollinatorvennlige løsninger, men fordi de er opptatt av sannsynligheten for skade. Og dersom risiko blir den nye målestokken, kan hekkedebatten plutselig handle mindre om smak og mer om robusthet.

Etter flere tiår med foredrag, fagartikler og vennlige formaninger om biologisk mangfold kan det vise seg at det som virkelig får folk til å vurdere andre løsninger, er et brev fra forsikringsselskapet. Det er egentlig litt komisk. Landskapsarkitektene har brukt flere tiår på å argumentere mot tujaens dominans, mens det kan være forsikringsbransjen som til slutt gjør jobben. Ikke av kjærlighet til grønne hager, men av frykt for utbetalinger.

Resultatet kan likevel bli det samme.

Kanskje får vi flere hekker med blomstring og høstfarger. Kanskje ser vi mer agnbøk, liguster og barlind. Kanskje oppdager vi at tomtegrenser kan være både frodige, mer brannsikre og artsrike samtidig. Kanskje får vi til og med tilbake noe av variasjonen som har forsvunnet bak kilometervis med mørkegrønne vegger gjennom norske boligfelt. Planten ble populær fordi den symboliserer at man vet hva man får, rask vekst og avskjerming og volum for penga.

Om dette blir starten på slutten for tujaregimet, gjenstår å se. Tuja har tross alt overlevd både landskapsarkitekter, biologer, og utallige kronikker allerede.

Men dersom den en dag mister grepet om norske hager, tror jeg ikke det blir fordi vi vant den estetiske debatten. Det blir fordi virkeligheten til slutt kom med et vinnende argument som selv ikke en tre meter høy Brabant-hekk klarte å skjerme seg mot.