Meninger / Debatt
Naturen først i planleggingen
Av Stine Ingjer Eriksen
Når byutviklingen mister rommet
Vi kan ikke bare kopiere fortiden. Vi må lære av den – og skape byer som både inneholder liv, forandring og menneskets behov for orientering og mening, skriver Helle Juul.
Av Helle Juul
Vi kan ikke bare kopiere fortiden. Vi må lære av den – og skape byer som både inneholder liv, forandring og menneskets behov for orientering og mening, skriver Helle Juul.
Av Helle Juul
Helle Juul er dansk arkitekt MAA, Ph.D og grunnlegger av Juul Frost Arkitekter.
Foto: Juul Frost ArkitekterDen danske litteraturkritikeren Georg Brandes sa for over 100 år siden: «Ingen ny generasjon kan nøye seg med å gjenta tankene eller språket til tidligere generasjoner. Den må lære av dem – men skape sitt eget uttrykk.»
Dette gjelder ikke bare for litteraturen, det gjelder også for byene våre. Likevel ser vi i dag byutvikling som i stor grad gjentar gamle mønstre: Standardløsninger, forskrifter og tekniske programmer, uten å spørre hvordan rom faktisk oppleves.
Rom som en stille aktør
Historisk sett har arkitektur vært bygd på en dyp forståelse av proporsjoner, orden og materialitet. I klassiske rom hadde proporsjoner og harmoni mening i seg selv. I dag reduseres arkitektur ofte til funksjon og prosess.
Bevegelse, endring og kompleksitet håndteres gjennom flyt og reguleringer – sjelden gjennom romlig tenkning.
I min doktorgradsavhandling fra 1994, beskrev jeg hvordan moderniteten utfordret stabiliteten i klassisk rom: Geometrien i sentralperspektivet kunne ikke lenger bære virkelighetens kompleksitet. Men i stedet for å videreutvikle rombegrepet, har byutviklingen i stor grad overlatt rommet til teknologi, økonomi og ledelse.
Realiseringen av modernitet
Modernitet bør ikke forstås som en stil eller periode, men som en endret måte å oppfatte rom og tid på: relasjonell, mobil og ustabil. Realiseringen av modernitet er fremskritt, men den er verdiløs hvis den bare blir prosessledelse og midlertidig.
For når tid blir viktigere enn rom, og endring blir et mål i seg selv, mister byene dybde og mening.
Kunsthistorien har lært oss hvordan rom kan forstås på nye måter. Kubismen undersøkte rommet innenfra og forankret erkjennelsen hos betrakteren. Det var ikke et brudd med tradisjonen, men en utvikling av den, en tilnærming som vi kunne innlemme i byplanleggingen i dag.
Byer mellom stabilitet og endring
I spenningen mellom klassisk og moderne ligger det store potensialet for byutvikling. Klassiske verdier som sammenheng og lesbarhet må møte modernitetens anerkjennelse av bevegelse, kompleksitet og tid. Hvis vi kun velger én, mister vi enten relevans eller romlig kvalitet.
Gjenlesningen av en 30 år gammel doktorgrad er derfor ikke nostalgi. Den minner oss om Brandes’ poeng: Vi kan ikke bare kopiere fortiden. Vi må lære av den – og skape byer som både inneholder liv, forandring og menneskets behov for orientering og mening.
