Roten til beredskap

Det var nettopp derfor prosjektet traff meg. I sommer satte jeg noen tomatplanter i Biltema-kasser langs solveggen på det lille huset mitt, inspirert av metodene fra hagene i Grimstad. Det var ikke spesielt avansert, og avlingen kommer neppe til å endre norsk matberedskap. Men jeg oppdaget noe annet. Naboer stoppet opp og begynte å slå av en prat. Ungene i gata fulgte med på tomatene gjennom sommeren og lurte støtt og stadig på om de kunne få smake når de ble modne.

Jeg hadde ikke planlagt en møteplass, men det var akkurat det som skjedde.

Det fikk meg til å tenke på hvor mye tid vi som landskapsarkitekter bruker på å tegne og bygge steder der mennesker skal møtes, samtidig som vi kanskje undervurderer verdien av det som dyrker samtalen og gleden rundt det å møtes. En tomatplante kan noen ganger skape mer kontakt enn en benk. Som når pappa kommer på besøk. Det er best når vi har et lite prosjekt på gang. Det er da han koser seg som mest.

Det er kanskje derfor jeg mener at Dømmesmoen peker på noe som er større enn seg selv. Samtidig som mange nyutdannede landskapsarkitekter og arkitekter møter et vanskelig arbeidsmarked, finnes det lokalsamfunn over hele landet som trenger nye møteplasser, mer aktivitet og sterkere fellesskap. Vi har unge fagfolk med iver og kompetanse på steder, landskap og mennesker. Kompetanse som kunne vært brukt langt mer aktivt i samfunnet.

Jeg skulle gjerne sett flere initiativer inspirert av Dømmesmoen. Ikke kopier, men lokale versjoner i Mosjøen, Vadsø, Otta, Odda, Rjukan og andre steder som ønsker å skape noe sammen. La oss samle skolehager, nærmiljøhager, parsellmiljøer og sosiale veksthus der folk samles rundt noe konkret.

Dette er prosjekter unge landskapsarkitekter og arkitekter kunne vært med på å utvikle og drive fram. I en tid hvor mange nyutdannede sliter med å komme inn i arbeidslivet, kunne slike prosjekter gitt både verdifull erfaring og synlige resultater for lokalsamfunnene de blir en del av.

Når nye datasentre etableres rundt om i Norge, åpner det seg også nye muligheter. Store mengder overskuddsvarme går fortsatt rett ut i lufta. Tenk om noe av den energien kunne brukes til lokale veksthus. Kanskje kunne chili dyrkes på Otta gjennom vinteren.

Kanskje kunne okra og auberginer vokse i Mosjøen. Ikke fordi Norge skal bli verdensledende på eksotiske grønnsaker, men fordi slike prosjekter skaper aktivitet, samhold og verdifull kunnskap. De gir folk en grunn til å møtes, samtidig som de gjør bruk av ressurser som ellers går til spille.

Vi snakker mye om beredskap for tiden, og det skal vi fortsette med. Men Dømmesmoen minner oss om at beredskap også handler om mennesker som kjenner hverandre, om kunnskap som deles videre og om steder som gjør det lettere å bidra til fellesskapet.

Det som skjer på Dømmesmoen handler selvsagt om grønnsaker, men også om mennesker som møtes, kunnskap som deles og lokalsamfunn som blir litt sterkere. Det er lett å kalle det et dyrkingsprosjekt.

Jeg tror det er noe mer enn det.

Kanskje er det et av de mest interessante beredskapsprosjektene vi har i Norge akkurat nå, uten at det egentlig ble laget for beredskap i det hele tatt.