Når debatten om bygningene har lagt seg, står byrommene igjen

For utviklingen av Oslo S handler om langt mer enn én bygning. Den handler om utformingen av Oslos mest sentrale, offentlige byrom. Om stedene der millioner av mennesker hvert år ankommer, beveger seg gjennom og oppholder seg i byen. Om hvordan disse rommene kan knytte Oslos rike historie til byens fremtid. Og om hvordan våre felles byrom er rammene for alt slags liv.

Det er vel de færreste som vil hevde at uteområdene rundt stasjonen fungerer godt i dag. Området oppleves tidvis som utrygt og fragmentert. Store deler av plassrommene er preget av gjennomgang fremfor opphold.

Barrierer mellom by og stasjon skaper unødvendige omveier og svekker forbindelsene på tvers. Tilgjengeligheten for bevegelseshemmede er for dårlig. De grønne arealene som finnes, fungerer hovedsakelig som restarealer – bortgjemt pyntegrønt og forlatte gressplener man passerer forbi, snarere enn steder man bruker.

Landets forplass

Samtidig er dette området et av Norges viktigste byrom, med en enorm verdi for byen vår. Ikke bare for de lokale, men også for de mange nasjonale og internasjonale besøkende som møter Oslo og Norge for første gang, nettopp her.

Stasjonen er i praksis landets forplass!

Det reiser et grunnleggende spørsmål: Hvordan skaper man et byrom som både fungerer som et effektivt transportknutepunkt, et lokalt hverdagsrom og et nasjonalt ansikt utad?

I arbeidet med Oslo S har vi prøvd å samle disse hensynene i en samlende fortelling om «store linjer og små øyeblikk».

De store linjene handler om forbindelser. Om å åpne området og gjøre det enklere å bevege seg; mellom byen og fjorden, mellom øst og vest og mellom stasjonens indre og det omkringliggende byrommet. Oslo S er ikke et isolert hus innenfor én tomt. Området er en viktig del av Operaallmenningen mot Bjørvika og ligger i utvekslingen mellom hovedstrøkene Karl Johans gate og Dronning Eufemias gate, som del av den større bevegelsen fra Slottet til Gamlebyen.

Oslo S er for flere bydeler overgangen mellom eget nabolag og Fjordbyen. Byrommet må derfor være generøst – ikke bare overfor dem som oppholder seg her lokalt, men også overfor resten av byen. Samtidig må byrommet per definisjon være effektivt. Rause gangsoner og tydelige siktlinjer vil bidra til at alle kommer frem i tide, lede reisende trygt og raskt til sine destinasjoner og skape intuitiv orientering i ofte stressede og travle situasjoner.

De små øyeblikkene handler om noe annet. Om oppholdskvalitet, sansning og hverdagsliv. Om å skape steder hvor mennesker får lyst til å stoppe opp og bli litt lenger.

Derfor har vi arbeidet med å tilføre mer natur, flere oppholdsmuligheter og større opplevelsesrikdom. Den historiske Paléhagen styrkes som et grønt kulturhistorisk rom midt i byen og reetablerer det som en gang var Norges første offentlige park.

Nye norske trær og blomster, flere gode sitteplasser og livlige lekeområder skaper variasjon og identitet på Christian Frederiks plass. Der dagens situasjon i stor grad er preget av transit og midlertidige tiltak, ønsker vi også å skape varige rammer for opphold og lokalt fellesskap.

Nettopp her spiller bynaturen en avgjørende rolle.

Ikke bare fordi grønne omgivelser er vakre og gir referanser til en historisk fortid, men fordi de samtidig løser flere av fremtidens urbane utfordringer. Trærne gir skygge og kjøler ned byen. Artsrike plantefelt forbedrer forholdene for lokalt naturmangfold.

Samtidig vet vi at bynaturen har dokumentert positiv effekt på menneskers trivsel og mentale velvære.

Det bærende budskapet

Kunne det vært enda mer grønt? Ja, selvfølgelig. Men byutvikling handler alltid om avveininger. På Oslo S skal de offentlige rommene gi plass til enorme passasjerstrømmer, adkomstforhold, universell utforming, drift og sikkerhet. Samtidig må historiske bygg og landskapstrekk, kulturmiljø og byantikvariske hensyn ivaretas.

Ambisjonen har derfor vært å integrere så mye bynatur og så høy økologisk kvalitet som mulig innenfor disse rammene – ikke bare målt i kvadratmeter, men også i artsrikdom, opplevelsesverdi og sosial betydning.

Naturen er for mange nettopp symbolet på det norske. Den ligger dypt i oss, og nærheten til naturen er en del av den norske folkesjelen. Jeg vil påstå at vi er hyggeligere mennesker når vi er omgitt av natur. Vi hilser og smiler til hverandre. Noen ganger snakker vi med fremmede i skogen og på fjellet. Men dette gjelder også i bynaturen.

Så hvorfor ikke la bynaturen være det bærende budskapet på «landets forplass»? Og la byrommet rundt Oslo S bli et raust sted, hvor vi møter hverandre med et smil og kanskje hjelper en fremmed på veien hjem.

Så kanskje er det nettopp her den viktigste diskusjonen ligger? Ikke i spørsmålet om hvorvidt et høyhus er noen etasjer for høyt eller for lavt, men i spørsmålet om hvilken type by vi ønsker å skape rundt Oslo Sentralstasjon.

For når debatten om Oslo S en dag har lagt seg, er det min påstand at det ikke vil være høyhuset som former menneskers opplevelse av stedet. Det vil være de offentlige rommene, våre felles byrom i et av landets mest sentrale områder. Det vil være møtet med Paléhagens historiske dybde. Utsikten mot fjorden idet man runder hjørnet av Østbanehallen. Fuglekvitter fra trærne en tidlig pendlermorgen. Eller sollyset som leker i vannstrålene fra fontenen. Muligheten til å sitte ned, møtes, leke eller bare være til stede. Og smile til fremmede.

Det er disse rommene og opplevelsene som binder fortiden sammen med fremtiden. Det er de store linjene og de små øyeblikkene. Jeg er overbevist om at det er byrommene som til slutt vil definere hvordan Oslo møter verden – og hvordan vi i Oslo møter hverandre og oss selv.