På spor av et rikere språk om byens erfaringsverden

Det vi i stedet får servert, er en hel rekke av Stavdals egne vranglesninger. La oss se på noen av de mest alvorlige:

Slik Stavdal fremstiller det, kan det virke som om hele bokas fundament hviler på et ganske så smalt utvalg av mine egne personlig erfaringer, henholdsvis fra Grünerløkka i Oslo og fra området rundt Nollendorfplatz i Berlin. Det stemmer selvsagt ikke.

Disse skildringene er tenkt som personlig-essayistiske innslag til, og eksempler på, bokas gjennomgangstematikk. Bokas bærende materiale er nemlig en drøfting og analyse av hvordan bylivets erfaringsverden blir behandlet og diskutert (om enn ofte indirekte) i en bred vifte av faglitteratur om by – med hovedvekt på nyere internasjonal byteori og et selektivt sideblikk til skjønnlitterære skildringer.

Alt dette er redegjort for i innledningen. 

Stavdals insinuering om at jeg baserer meg på minst hundre år gamle betegnelser og et «begrenset kildemateriale», er derfor sterkt misvisende (og reflekterer vel egentlig bare hvor lite kjennskap Stavdal har til nyere byteori). Like overraskende er det at filosof Stavdal ikke ser at andres tenkning og teoriproduksjon utmerket godt kan fungere som kildemateriale. At jeg, akkurat som Stavdal selv, også låner innsikter fra «klassisk» byteori, som Walter Benjamin med flere, skulle egentlig bare mangle.

Selv innen byteoretiske fagfelt finnes gammel innsikt som fremdeles har aktualitet.

Den andre store vranglesningen til Stavdal, er påstanden om jeg «bevisst velger å se bort fra fremtredende sider ved moderne byer». Også dét er sterkt misvisende. I bokas innledning redegjør jeg ganske så eksplisitt og grundig både for fremgangsmåte og hvilke kriterier som ligger til grunn for tematisering og diskusjon av bylivets erfaringsverden.

Det er riktig at jeg har valgt å tone ned spørsmål om ulikhet, konflikt, utenforskap og diskriminering i min fremstilling. Begrunnelsen er at dette er spørsmål som er godt dekket i norsk og internasjonal byforskning ellers. Også dette er klart redegjort for i innledningen.

Jeg har altså valgt å gi en viss prioritet til bylivets mer positive opplevelseskvaliteter, men uten å underspille at strukturelle bakgrunnsfaktorer som ulikhet etc. selvsagt også spiller med i hvordan byen subjektivt og mer konkret erfares. Min primære interesse har vært å utforske et utvalg urbane erfaringsdimensjoner som går på tvers av sosioøkonomiske og -kulturelle forskjeller som dette.

Derav bruker jeg betegnelsen «byerfaringens minste felles multiplum». 

I boka gjør jeg videre leseren eksplisitt oppmerksom på at min inndeling i seks overordnede erfaringskategorier ikke er tenkt å være uttømmende. Poenget er følgende: Stavdal, som ganske enkelt fastslår at jeg med dette «reprodusere[r] et sett med litterære motiver som er minst hundre år gamle», må gjerne si seg uenig hvordan jeg søker å kategorisere bylivets sammensatte erfaringsverden. Men da hadde jeg også forventet å bli møtt med en langt mer solid og spesifikk argumentasjon for hva som fungerer dårlig og hvorfor. Akkurat dét kunne blitt en spennende diskusjon.

Ingen ting hadde nemlig gledet meg mer enn å bli presentert for gode argumenter også for andre måter å tematisere, og eventuelt kategorisere, «kartlegge» og beskrive, bylivets erfaringsverden på.

Min betraktningsmåte er at byen kleber ved oss, men at vi ikke er så flinke til å sette ord på hvordan. Boka strekker så opp én vei mot et rikere språk om bylivets erfaringsunivers. Flere veier kan sikkert tenkes, men Stavdals anmeldelse og eget markeringsbehov er til liten hjelp i så måte.