Ramstad har rett om stasjonen. Han svarer ikke for tårnet

Arkitektonisk proporsjon er ikke et samfunnsargument

Det mest avslørende avsnittet i Ramstads innlegg er dette: «En variant med en høyde på 135 meter har den mest overbevisende proporsjon rent arkitektonisk.»

Det er mulig det stemmer. Men proporsjon er ikke begrunnelse. Et 135 meter høyt tårn av betong og stål slipper ut vesentlig mer CO2 enn lavere bebyggelse – Plan- og bygningsetatens egne tall peker på opptil dobbelt så mye som bygg under 12-14 etasjer. Ramstad nevner ikke dette. Ikke med ett ord. Han skriver om «klimasatsing» som en av stasjonens funksjoner, men behandler ikke klimakostnaden ved selve tårnet han har tegnet.

Det er en betydelig utelatelse fra en arkitekt som ellers insisterer på å diskutere «bredt».

Rekkefølgeproblemet han selv identifiserer

Ramstad skriver: «Først må bylogikken avklares: åpne forbindelser, korte ganglinjer, tydelige innganger, dagslys ned i hallene.» Han har rett. Det er nettopp denne rekkefølgen planprosessen bryter. Reguleringsplanen – som fastlegger rammene, inkludert høyde – vedtas nå, før disse kvalitetene er løst. Ramstad sier selv at det arkitektoniske uttrykket «vil bli utformet i detalj i videre prosess». Vi vedtar altså høyden før vi vet om bylogikken er løst.

Det er ikke en prosessdetalj. Det er et demokratisk problem. Bystyret stemmer over et volumprinsipp med uavklarte konsekvenser for de kvalitetene Ramstad selv mener er avgjørende.

Tårnet og stasjonen er ikke det samme

Ramstad argumenterer for at høyhuset gir «større yteevne» – samler program på lite fotavtrykk, skaper arbeidsplasser, reduserer press på sårbare byområder. Men han dokumenterer ikke at dette konkret bedrer forholdene for de 150 000 daglige brukerne.

Bedre kapasitet i toghallene, flere innganger, universell utforming og dagslys er stasjonsinvesteringer. Hotell- og kontorarealer i et tårn er eiendomsinvesteringer. Ramstad behandler dem som ett grep. Det er de ikke – og sammensmeltingen er planforslagets svakeste punkt, ikke dets styrke.

Plan- og bygningsetaten har vurdert konsekvensene for bylandskapet som «betydelige og negative». Ramstad kaller det en «nyansert debatt» at vi nå diskuterer 100 versus 82 meter. Men planforslaget som er på høring inkluderer 135-metersalternativet. Det er det vi forholder oss til.

Det spørsmålet arkitekten ikke kan svare på

Ramstad stiller selv de riktige spørsmålene til slutt: Blir stasjonen enklere å bruke? Binder den bydelene bedre sammen? Er førsteetasjene åpne nok?

Men han stiller ikke det ene spørsmålet han er nærmest til å svare på som prosjektets arkitekt: Kunne stasjonens kvaliteter – lys, flyt og trygghet, universell utforming – vært løst uten et 135 meter høyt tårn? Og hvis ja: Hvorfor er tårnet der?

Inntil det spørsmålet besvares, er Ramstads innlegg en overbevisende forsvarstale for en bedre stasjon – og en taus aksept av et spekulasjonstårn.