– Pandemi, krig og konflikter tydeliggjør byens verdi som sosial arena, skriver Peter Butenschøn

Når det ikke føles riktig å sitte alene med opprivende tanker, fortvilelse og sorg, trenger vi torget, samlingsstedet. I slike tider har vi behov for det offentlige rommet.

Av Peter Butenschøn

Når det ikke føles riktig å sitte alene med opprivende tanker, fortvilelse og sorg, trenger vi torget, samlingsstedet. I slike tider har vi behov for det offentlige rommet.

Av Peter Butenschøn
Foto av Peter Butenschøn

Peter Butenschøn, arkitekt.

Foto: privat
>

De siste årenes pandemier har satt sitt preg på byer verden over. Folk flyttet arbeidsplassen hjem til kjøkkenbordet og dataskjermen. Bygatene lå øde tilbake, butikker og kafeer stengte, folk i serviceyrker mistet jobben, eiendomsbransjen fikk tunge tider i mange land.

Mange spurte: Kanskje de tette byene, som bygget på nært samspill mellom mennesker og virksomheter, var kommet til veis ende?

For konsekvensene ble mange steder dramatiske. Shanghai var fullstendig nedstengt i mange måneder i 2021 og 2022, med omfattende følger for hele den kinesiske økonomien.

>

Etter pandemien

Men så kom smitten under kontroll, for denne gang. Byene åpnet opp igjen, folk strømmet ut i gater og parker, til busser og T-baner, arbeidsgivere ville gjerne ha folk tilbake til kontoret, møtebordet og kaffemaskinen. Men hva slags by er det vi vender tilbake til?

Et interessant eksempel på hva som nå skjer kan hentes fra London. Canary Wharf, et tidligere havneområde ved Themsen, ble bygget ut med skyskraperkontorer i 1980-årene. Det skulle bli det glamorøse sentrum for den nye internasjonale finansbransjen. I dag preges gatene sterkt av at kontorene tømmes. Banker og advokatkontorer nedskalerer og flytter til blandede kvartaler i Londons West-End. Her bor det folk, unger leker i bakgårdene, gatene har kafeer og butikker og det er et liv etter arbeidstid.

Europas største bank HSBC har hovedkvarter med 8 000 ansatte i eget, staselig 45-etasjes høyhus. Men om to år flytter de ut, til et bygg som er halvparten så stort, i West-End. Eierne av bygget, et investeringsfond i Quatar, vet ikke om de skal rive eller prøve å bygge om til andre formål.

Byens attraksjon

Liknende historier kommer nå fra sentrum av Los Angeles og nedre Manhattan i New York, fra Frankfurt og La Defense i Paris: i det som var rendyrkede finans-bydeler bygges det nå restauranter, butikker, boliger og hoteller. Det anlegges parker og etableres kunstsentre og konsertarenaer, slik at folk som arbeider i byen skal ha noe mer tiltrekkende enn et ensformig kontorlandskap når de må forlate hjemmekontoret.

Pandemienes nedstengning har gjort byens fortrinn mer tydelige enn dens ulemper. De siste tiårene har det vært en klar tendens til at byens viktigste rolle endres fra produksjon til konsum. Folk drar oftere inn til byene fordi de har lyst, ikke fordi de må. Byens sentrale områder blir viktigere som steder for sammenkopling og sosialisering.

Viktige utfordringer etter pandemiene blir dermed å utvikle byenes særlige fortrinn, deres styrke – med bilfrie gater, bredere fortau, mer inviterende offentlige rom, parker og attraktive plasser med benker og god belysning, bedre søppelhåndtering og gjenbruk av eldre bebyggelse til blandede formål.

Byens klareste særtrinn er fellesrommene, tilgjengelige og trygge gater, torg og parker, åpne og inviterende for allmennheten. Et offentlige byrom kan ikke først og fremst beskrives som form, fasader og bygulv, arkitektur og design. Det må forstås som noe som er i bruk, gjennom døgnet og årstiden.

Torget som kamparena

Det offentlige roms betydning for samfunnet merkes særlig tydelig når det er mørke skyer, kriser, eller krig som nå. Det er her diktatorer utkjemper de store slagene om folkets gunst, på Moskvas Røde Plass eller på Beijings Tiananmen.

Det var på Wenceslas-plassen i Praha at sovjetiske tanks i august 1968 knuste demokratiets håp, og fra slottsplassen i Bucuresti at Ceaussescu ble styrtet tjue år etter. Det var fra The National Mall i Washington at Martin Luther King jr. proklamerte drømmen om rasismens fall, og hvor Donald Trump for tre år siden forsøkte å iscenesette statskupp. Det var på Tahrir-plassen i Kairo at den arabiske våren startet i 2011, og det var Maidan-plassen i Kyiv som i 2004 og 2013 ble kamparena for hundretusener, i den ukrainske Oransjerevolusjonen mot russisk dominans.

Sommeren 2011 opplevde vi selv hvordan folk søkte ut til fellesrommet når krisen ble påtrengende nær. I dagene etter angrepet på Utøya 22. juli ble Den Blå Steinen i Bergen sentrum fullstendig dekket med blomster og små og store stearinlys, lapper og brev med personlige budskap. Folk sto lenge rundt den skjeve blå steinen og leste de små tekstene og snakket lavt sammen. Ingen myndighet hadde sagt at det var hit folk skulle komme for å dele sine følelser, dette stedet hadde aldri vært planlagt som en offentlig minneplass eller et seremonisted. Men det var slik det ble. Det oppsto et umiddelbart behov for et sted å være sammen, for å dele raseri og engasjement, medfølelse og fortvilelse eller bare undring.

I Oslo samlet folk seg foran domkirken og la ned blomster og tente lys der, i Molde gikk folk i regnværet og la blomster rundt Blomsterpiken på Rådhusplassen, i byer og tettsteder over hele landet fant folk frem til steder, torg og parker, kirkeplasser og gatekryss, som impulsivt kunne omdannes til rammer for en slik kommunikasjon og et samvære, til steder som kunne gi rom for et så sterkt uttrykksbehov.

Når det ikke føles riktig å sitte alene med opprivende tanker, fortvilelse og sorg, trenger vi torget, samlingsstedet. I slike tider har vi behov for det offentlige rommet.

>
>
>