En røyskatt på byggeplass: Unnselige Selmer på Nasjonalmuseet

Full målestokk

Det er noen dager før utstillingen åpner, og vi besøker dem sammen med kurator Skajaa og Per Tamsen og Beate Hølmebakk fra Manthey Kula, arkitektene for utstillingen. Hølmebakk hadde selv Selmer som lærer på arkitektstudiet.

I arbeidet med utstillingen har museet fått uunnværlig hjelp fra Selmer-familien, i form av både private fotografier og Wenche og Jens Selmers eget tegnebord, tegnet av Wenches medstudent fra det berømte krisekurset for arkitekter etter krigen, Birger «Billy» Lambertz-Nilssen.

Huset som er bygget i full målestokk  er en variant av et typehus Selmer tegnet, Strandhus. Versjonen i lyshallen er tro, mot Selmers tegninger med noen små justeringer påpeker Beate Hølmebakk, som for eksempel en rullestolrampe.

– Man opplever virkelig hvor raffinert arkitektur dette er. Jeg tror mange vil bli overrasket. Hytta er bare på rundt 30 kvadratmeter i grunnflate, men hun fikk mye ut av lite, sier Skajaa.

– Vi håper besøkende får en romlig opplevelse. Det er viktig  på en arkitekturutstilling sier Hølmebakk.

Dagslys i lyshallen

– Mange som ikke er så innforstått med faget tenker kanskje at arkitektur gjerne gjør mer ut av seg, enn hva Selmers arkitektur gjør. Sånn sett blir det kanskje spennende å vise folk flest at dette også er arkitektur?

– Hun er jo en arkitekt som ikke roper så høyt om hva som er kvalitetene. Men det er utrolig gjennomarbeidet, sier Skajaa.

– Hvordan har det vært å skulle putte et Selmer-hus inn i dette store, åpne rommet?

– Veldig spennende! Det har vært viktig å få beholde opplevelsen av dagslys, det gjør man jo ofte ikke i utstillingsrom. Og å stille ut disse litt lavmælte  tegningene i et rom som er så stort som dette, er en arkitekturoppgave i seg selv, sier Hølmebakk.

Viktig lærer

– Hvordan var Selmer som lærer?

– Hun var klok, klar og kunnskapsrik. Hun hadde mye erfaring fra å bygge, og det ga henne autoritet. Sverre Fehn var også en fantastisk lærer, han var opptatt av idéer. Med Selmer var det mindre snakk om de store idéene, der handlet det først og fremst om å forstå tomten og oppgaven og tegne et godt hus.

I tillegg var det viktig at hun var kvinne, understreker Hølmebakk.

– Den gang fantes det så få kvinnelige forbilder, så vi opplevde det at hun hadde så mye konkret, praktisk kunnskap å dele, og så tydelige meninger, som veldig imponerende. Det er jo det man lurer på som student. Hvordan løser man et fundament? Hvordan setter man to pinner sammen? Det kunne hun svare på.

Skajaa forteller om samtaler han har hatt med Selmers oppdragsgivere:

– Hun ble omtalt som en røyskatt, som hele tiden var rundt omkring på tomta, inne i terrenget og jobbet med terrenget.

Fokus på hyttene

Selv om Selmer tegnet både hytter og boliger, er det først og fremst hyttene det er dreier seg om i utstillingen.

– Vi har tenkt at hyttene kan gi et interessante innblikk i hvordan hun jobbet. Hun tegnet hytter så og si hele livet. Tankene hennes om å leve et godt og enkelt liv, blir det veldig tydelig i hyttene. 

Selmer påpeker også selv at hyttene er et utmerket forbilde for den permanente boligen, sier Skajaa.

– Det gjelder også utfordringene, som å få hverdagen til å gå opp, samtidig som man får masse kvaliteter ut av det, av et sted, et hus, få plass til live. Der tror jeg hun hentet mye ut av hyttene, sier han, og påpeker at utstillingen også viser fram flere senere prosjekter som mange, selv spesielt interesserte, kanskje ikke har sett før.

Typisk norsk?

Selmers arkitektur er jordet, skapt med omtanke for naturen og menneskelig liv og opplevelse, påpeker Hølmebakk.

– Den er veldig konkret. Dette er ikke «stor» arkitektur, men god arkitektur. Dette er ikke ment som en nedvurdering, tvert i mot , det har å gjøre med hva hun var interessert i, slår hun fast.

Man kan fort tenke på Wenche Selmer som en veldig norsk arkitekt, med sine byggeskikk-orienterte hytter, som gjerne gled inn blant for eksempel sørlandshusene ved kysten. Men ifølge Skajaa er hun ikke så rotnorsk som man kanskje skal ha det til. 

– For meg er hun ingen Asbjørnsen og Moe-arkitekt. Selmers hytter er ganske radikale, selv om de ofte ser alminnelige ut fra utsiden, med torv på taket, så kommer man inn i en hytte med en helt åpen plan. Det er mer tvetydig og avansert enn man tror, sier han.

– Samtidig kan man jo si at den tradisjonelle norske stuen, hvor alle sov ved den åpne grua, jo er den ultimate åpne planen og norske arkitekturen, skyter Hølmebakk inn.

Hun påpeker også at Selmer kunne overlate noen avgjørelser til lokale snekkere, dette til tross for at hun hadde en særdeles gjennomtenkt detaljering.

– Mange arkitekter er opptatt av å ha full kontroll, mens Selmer tillot at en snekker kunne påvirke resultatet. Dette innslaget av  lokal byggeskikk gjør husene hennes norske, sier Hølmebakk.

Relevant i hyttedebatten

I dagens debatt om hytteutbygging fremstår Wenche Selmers enkle, små hytter kanskje som en anakronisme, som et romantisk forbilde fra en helt annen tid.

Skajaa mener likevel det er verdt å trekke Selmer inn i dagens diskusjoner.

– Både naturkrisen og forbrukskrisen som dagens hyttebygging innebærer, var man klar over med en gang, allerede på 50- og 60-tallet. Det er ikke noe nytt. Og selv om vi tenker at utstillinger ikke trenger å svare på sånne spørsmål, finnes det masse å hekte på en sånn debatt, hvis man er opptatt av det. Det handler om hva slags kvaliteter man kan få til, på enkle måter, i et lite hus.

Skajaa påpeker videre at i utstillingens kronologiske oversikt over Selmers prosjekter, så minnes man stadig om hvor mange hytter som ble bygget i Norge på samme tid, og hvor mange kvadratmeter de var på i gjennomsnitt.

– Hvis man vil revurdere sitt eget forbruk så er det masse å hente her, sier kuratoren.

Utstillingsarkitekturen

Til slutt spør vi Hølmebakk om det er noe hun vil legge til om utstillingsarkitekturen.

– Vi har delt salen i to, med et mørkt rom og et lyst rom. Vi har brukt naturlige materialer, det var naturlig for henne og det er naturlig for oss. Ellers er det ganske selvforklarende, avslutter Hølmebakk, noe vi i etterkant kommer på at fremstår som et fint ekko fra Byggekunst-presentasjonen av eget hjem i Trosterudstien, der Wenche og Jens Selmer skriver at «det som ikke fremgår av bilder og tegninger er det liten grunn til å gå nærmere inn på».