Hva skjedde med alle de tomme husene?

En helt egen estetikk

Et sammensurium av tilfeldigheter, naturkrefter, klimaendringer, følelser, sykdom, pengemangel, familiekonflikter, barnløshet og kommunale vedtak er ofte årsaksforklaringer når et hus tømmes for folk og ingen nye mennesker flytter inn.

– Disse husene er ikke museum hvor noen stylister har gått inn og tenkt at det skal se ut som på 1960-tallet. Her ser det ut som 60-tallet og 30-tallet og 70-tallet i ett og samme hus. Akkurat slik det var da noen forlot det. Vi kommer rett inn i livene til folk, sier fotograf Marita Aarekol før Eikemo supplerer:

– Særlig hvis taket har gått og vann, planter og luft har kommet inn, oppstår det en helt egen estetikk mellom det normale livet som har blitt levd og forfallet som er i ferd med å ta over.

Ikke kommet tilbake

Aarekols bilder viser slitte og delvis sammenraste bygninger i både urbane og mye mer grisgrendte omgivelser. Spesielt bildene av interiøret er intense – hvor man på et vis får et øyeblikksbilde over tidspunktet de siste beboerne forlot huset. 

Her ligger et par briller og en pipe på kjøkkenbordet. Gardinene henger i vinduet og grytene står på kokeplaten. En kjole er hengt opp i vinduskarmen og en liten porselenskanin ramler nesten ut av en skjev settehylle. 

– Det er denne kontrasten som fascinerer meg. Kontrasten mellom at det faktisk har bodd noen i husene også at de en dag har gått ut av husene sine, forlatt tingene sine, og ikke kommet tilbake. Mest sannsynlig hadde de ikke tenkt at det skulle bli siste gangen, men slik ble det, sier Aarekol.

– Alle vil ha et hjem

Fotograf Aarekol og forfatter Eikemo møttes i en felles fascinasjon for disse forlatte husene. Boken vokste ut av Aarekols Instagram-konto, som hun viste Eikemo under en boklansering. 

– Hun ble vel litt interessert allerede da, sier Aarekol før Eikemo avbryter. 

– Jeg ble veldig begeistret, ikke bare litt interessert, humrer hun.

– Hvorfor så begeistret? 

– Det er denne dragningen mot det litt mystiske spørsmålet «Hva har skjedd?» Den følelsen av at noen har reist seg fra husene og gått, har en egen stemning og en veldig dragning på meg. Husene bærer spor av livene som er levd her.  Disse husene var også noen sin drøm en gang. Det føles nært fordi det minner om hvordan vi selv steller og pynter for å lage trygge og gode hjem. Så har det skjedd noe, og alt har blitt forlatt. Det rykker oss ut av komfortsonen og får oss noen ganger til å tenke: Kunne det skjedd med oss også?, sier Eikemo.

Henter frem glemte liv

Forfatterskapet til Eikemo dreier seg ofte om hus og menneskene som bor der, forklarer hun. Den siste romanen handlet om egen familie, «Vi er brødrene Eikemo», med et hus som omdreiningspunkt.

Essaysamlingen «Samtidsruinar» fra 2008 er kanskje enda mer en forløper til dette nye prosjektet. Hun mener «Husdraumar» og de 40 husene der også rommer fortellinger om noe større: 

– Ved å gå inn i det som er forlatt, åpner du opp for innsikter om steder og vår nære fortid (...). Det er en kilde til kunnskap, sier Eikemo. 

De to valgte aldri hus på grunn av historien, men alle husene vi endte opp med en interessant historie. 

– Det har vært givende å hente frem levde liv og historier som er i ferd med å forsvinne fra vår kollektive hukommelse. Selv om det kanskje bare er et lite minne som en nabo har fortalt til oss, så føles det meningsfullt å skrive det inn i boken.

Har kjent på skammen

Interessante historier er det nemlig flust av i «Husdraumar» Ofte med en ganske tragisk undertone. Det er hus som har fått naturen for tett innpå, med snøras, kampesteiner eller flomsvulmende elver. Det er folk som har flyttet mot sin vilje og blitt boende fordi de ikke kunne forestille seg et liv utenfor huset. Når de først flytter er det ingen igjen til å overta. 

– Det er absolutt mye mørk materie. Det er jo mørkt når du ikke klarer å ta vare på huset ditt. Noen har også nølt med å være med i boken, fordi man har kjent på skammen. Men mange er også glade for at historien bak huset og menneskene der nå blir fortalt. 

– Det er også mye følelser knyttet til disse husene? Folk som nekter å flytte? Eller folk som eier huset livet ut, selv om det ikke er beboelig. 

– Det handler om tilknyting til stedet, familien og historien. At hus ikke bare er et hus, som du omsetter når du skal gjøre noe annet, men noe mye større enn det. 

– Var det noen hus som vakte ekstra interesse? 

– Eføyhuset på Orre på Jæren, hvor eføy har tatt over hele huset, var helt spesielt. Jeg var der inne en hel dag og var helt giret etter å ha vært der. Jeg hadde aldri sett noe sånt før, sier Aarekol.

Arkitektenes hjem

Det er også en del arkitekter i boken. Huset til arkitekt og dragesstilentusiast Magnus Dagestad (1865–1957) på Voss er med. Det samme er huset til Odd Lahn-Johannessen, den mindre kjente halvparten i arkitektduoen Bjerknes og Lahn-Johannessen, kjent for en rekke praktvillaer i Bergen på første halvdel av 1900-tallet. 

Huset til Lahn-Johannessen i Washingtons vei i Bergen ble omtalt som «byens mest moderne hjem» i 1934. Nå er det for lengst revet, men fotografert av Aarekol og med i boken. 

– Det var eit fantastisk hus, men det var aldri aktuelt for meg å overta det. Vi ville ikkje hatt råd til å sette det i stand, det var så gammalt og morkent. Og så er det noko med den børa det er å fortsette å leve andre sine liv, sier barnebarn Mai Lahn-Johannessen i boken.

En påminnelse om livet 

Og kanskje det er den kloke innstillingen til alt forfallet? Selv om ombruk, transformasjon og bærekraft er en del av tidsånden og boligmangelen for mange prekær, så er kanskje boken til Aarekol og Eikemo en påminner om at husene våre på et vis er like forgjengelige som oss mennesker. 

– Det er noe med å kjøre gjennom landet og se at alt ikke er strømlinjeformet. Sånn er jo ikke livet heller. Kanskje det er en påminnelse om at dette er også livet, sier Eikemo. 

Hun viser til at det på sosiale medier er mye «dette skulle ikke vært lov»-mentalitet. Men så er det noe med at det blir litt hardt når vi vet hva som ligger bak: 

– I noen tilfeller er det rene tragedier at hus går tapt, men tidene skifter og folk endrer seg, og vi kan ikke ta vare på alt. Sånn sett er jeg ganske usentimental. Noen hus forsvinner bare, sånn er livet. Da føles det meningsfullt å gi noen av disse historien et lengre liv i tekst og bilder.