Deichs neste kapittel

Å lete etter gull


I transformasjonen av Deich har bærekraft blitt en metode. Som ombrukskonsulent skal Kristine Aassved Storeide, sammen med Byantikvaren, sikre at ingenting forlater bygget uten først å bli vurdert for et nytt liv, på Deich eller andre steder.

– Hverdagen spenner bredt: Fra å kartlegge møbler og inventar på lager, til å vurdere gammel puss på vegger og avgjøre hvilke spor av levd liv som skal videreføres. Samtidig handler det om å finne løsninger for hvordan de originale bokhyllene i Hovedsalen kan bevares og møte nye krav, sier hun.

Storeide har jobbet som interiørarkitekt i 20 år. Hennes første møte med ombruk i stort format var Kristian Augusts gate 13, omtalt som Norges første fullskala ombruksprosjekt.

Erfaringen derfra har hun tatt med seg inn i Deich.

– Bak hvert valg ligger kartlegging, rivningsbefaringer, prosjektering og endelige interiørvalg. Arbeidet skjer i tett samarbeid med arkitekt og interiørarkitekt på prosjektet.

Stort arkitektteam


Lundhagem leder den overordnede rehabiliteringen av Deich, der et bygg med 25 nivåer skal ned til seks. Krevende grunnforhold og tekniske systemer, som aldri var designet for det bygget nå skal bli, gjør oppgaven omfattende. 

New York-baserte GrecoDeco er interiørarkitekt for blant annet den gamle utlånssalen og sidesalene i 1930-tallsbygningen, mens Oslo-baserte Paulsen & Nilsen arbeider med bygget fra 1973.

Der skal de gamle bokmagasinene blant annet bli utstillingsrom og samlingssted for Fotografiska.

– Jeg fungerer også som et bindeledd mellom GrecoDeco i New York og byggeplassen her i Oslo, som deres lokale ressurs, forteller Storeide.

Hun forteller videre at for nyinnkjøp prioriteres kvalitet fremfor volum: færre ting, men ting som varer. Alt nytt inventar utvikles spesifikt for rommene og etter sirkulære prinsipper, med robuste løsninger som kan demonteres, repareres og tilpasses over tid. 

I tillegg skal originale møbler gjenbrukes, kombinert med innslag av norsk design.

Interiør på byggets premisser

Deich står på Byantikvarens fredningsliste, er vernet etter plan og bygningsloven og prosjektet følger en rom-for-romstrategi: Der historien er sterkest, bevares uttrykket tydeligst. Der verneverdien er lavere, finnes det større frihet.

Arkitektene og interiørarkitektene jobber tett med å avklare hva som kan brukes videre, hva som skal restaureres, og hva som er viktig for ettertiden.

– Samarbeidet med NIKU (Norsk institutt for kulturminneforskning), har blant annet avdekket byggets opprinnelige fargepalett fra 1920-tallet, utviklet av Carsten Lien. Denne tas nå tilbake i utvalgte rom og blir et viktig grunnlag for interiørvalgene.

Blant elementene Storeide trekker frem, er kartotekskapene. Hvert kort representerer én bok, og hvert spor etter bruk minner om bibliotekets menneskelige side: alle hendene som har bladd i jakten på riktig tittel.

Nå får kartotekene nytt liv som visuelle elementer og tapeter som binder huset til sin egen historie. 

Stålhyllene fra magasinene får også nye roller, blant annet som strukturelle og visuelle elementer i utstillingsrommene. Selv mindre glamorøse materialer inngår i den sirkulære tankegangen: 4,5 tonn linoleum er sendt til gjenvinning i samarbeid med Tarkett.

Bygget som klimainvestering


På eiersiden har Siri Løining, konsept- og utviklingssjef i Møller Eiendom, vært med på å holde den røde tråden i prosjektet: Hva skal huset være, og hvordan kan nye funksjoner legges til uten å undergrave det som allerede finnes?

For Løining fantes det aldri et reelt alternativ til å ta vare på bygget.

– Når du overtar et vernet bygg fra 1933, tegnet av Nils Reiersen i nyklassisistisk stil, med Axel Revolds monumentale freske intakt i Hovedsalen, da er jobben din å lytte til bygget, ikke overkjøre det. Spørsmålet var aldri om vi skulle bevare, men hvordan vi skulle tilføre noe nytt uten å undergrave det som allerede var der, forteller hun.

På spørsmål om hvordan balansere byggets historie med nye, moderne funksjoner, forklarer Løining at det har vært en av de mest krevende øvelsene i prosjektet.

– Med de to forskjellige byggene har vi hatt to ulike tilnærminger, men med samme mål: å finne det nye i det gamle uten å fjerne det som gjør det unikt. Poenget er ikke å fryse byggets uttrykk fra 1933, men heller ikke viske det ut. Vi ønsker et sted der de to tidene er i dialog.

Hun beskriver det gamle biblioteket som en klimainvestering på 14 000 kvadratmeter: Arealer som allerede er bebygget representerer en kulturhistorisk verdi.

Å rive og bygge nytt ville vært et dårligere valg, både miljømessig og historisk.

– Biblioteket var stille, introvert og laget for ro, konsentrasjon og utlån av bøker. Nå skal huset åpnes, få puls og en tydeligere utestemme med foto, mat, sceneprogram og møter mellom mennesker, forteller Løining.

Materialspor som en del av opplevelsen


Så hvordan vil interiøret se ut når dørene åpner i 2028? I 30-tallsdelen vil de store salene, den opprinnelige fargepaletten, restaurerte armaturer og Axel Revolds freske gi interiøret historisk tyngde.

I magasinene blir uttrykket råere, med stålhyller og materialspor som en del av opplevelsen.

– Deich blir et sted besøkende ikke har vært før, selv om de kjenner bygget fra innsiden. Det er den opplevelsen vi jobber mot, forteller Løining.

Et bærekraftsprosjekt på denne størrelsen har Møller Eiendom ikke gjort tidligere. Løining, som har erfaring fra prosjekter som Amerikalinjen og Sommerro, forteller at hun har tatt med seg en grunnforståelse for at de beste rommene alltid bærer sporene av det de har vært.

Storeide supplerer med et lignende perspektiv.

– Jeg ser hvordan bransjen min har beveget seg mot å bli mer og mer sirkulær, og jeg synes det er spennende å kunne bidra med min erfaring inn i prosjektet.