– De fleste skoler i Norge er bygget allerede

I høst har alle første- og andreklassinger i Larvik fått en helt ny type klasserom. – Her forkastes buss-prinsippet, sier kommunepsykolog Anne Kvale Havig.

Hvorfor skal klasserommet se helt likt ut i dag som det har gjort i århundrer, når så mye annen samfunnskritisk arkitektur har forandret seg i takt med teknologi og vitenskap? Larvik kommune har snudd klasserommene opp ned.

Foto: Julie Hrncirova

Et nytt skoleår er i gang og klasserommene fylles opp av nye og gamle elever. Men hvordan preger selve klasserommet skolehverdagen, og i hvilken grad har dette sentrale rommet i norsk oppvekst utviklet seg i takt med samfunnet de siste århundrene?

I dag står 1 av 5 unge utenfor arbeid i Norge. I Larvik kommune jobber de med problemstillingen gjennom et pilotprosjekt om inkluderende arkitektur og psykisk helse.

Prosjektet er en videreutvikling av Alle barn i alle rom-piloten som Norske arkitekters landsforbund (NAL) lanserte, hvor også Gran og Nesodden deltok.

– Her forkastes buss-prinsippet, hvor alle elever sitter i rekker med hver sin stol og pult. Det er ikke et prinsipp som er rettferdig for elevene, forklarer kommunepsykolog i Larvik, Anne Kvale Havig.

Gjennom prosjektet spurte de seg: Hvorfor skal klasserommet se helt likt ut i dag som det har gjort i århundrer, når så mye annen samfunnskritisk arkitektur har forandret seg i takt med teknologi og vitenskap?

Tåler hverandre bedre

I stedet kan elevene sitte i sofaer eller lenestoler og lese, sitte ved et rundt bord eller langs skrivebord hvor de kan kikke ut av vinduet. Klasserommene blir utstyrt med lekehjørner og sittemøbler man kan omsluttes av.

Rommene er gjort varme og hyggelige gjennom tekstilbruk og farger, med lyddemping i tak og vegger, dagslysstyring, begrenset med visuelle inntrykk på veggene, og generelt et mindre institusjonelt preg.

Lærerne forteller om små barn som tåler hverandre bedre og som ikke vil hjem fra skolen. Undervisningen blir mer praktisk, og man kan variere mer. Elevene får bevege seg mer.

– Vi har utfordret den tradisjonelle forståelsen av universell utforming til også å gjelde psykisk helse. Alle elever og lærere har en psykisk helse, sier kommunepsykolog Havig.

Klassebilde fra Heistad folkeskole med Tordis Terjesen som lærer.
Foto: Bø Museum

– Møblene er det synlige resultatet

Ved å tilrettelegge for at flest mulig kan fungere i fellesskapet og ikke tas ut av klasserommene, finner man løsninger som kan redusere skolefravær og utenforskap, forteller hun.

– Det gir en skole med økt toleranse for ulikheter, sier Havig, som forteller at prosjektet er et tverrfaglig samarbeid mellom arkitekter, pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT), kommunepsykologen og oppvekst og eiendom i Larvik kommune.

– Møblene er det synlige resultatet, men den egentlige suksessen er endringen i tilnærmingen til elevene.

Hun forteller om et eksempel fra en skole med en dypt traumatisert elev, som likevel har klart å sitte i klasserommet lenge i en lenestol.

– Da får barnet til å være inne i klasserommet med de andre, i stedet for å sitte alene på et grupperom. Så vi ser både inkluderingseffekten for den enkelte, men også høyere trivsel blant alle barn.

– Veldig mye utenforskap starter når elevene tas ut av fellesskapet og plasseres utenfor. Dette er en inkluderende og leken måte å møte den utfordringen på, sier Havig.
Foto: Julie Hrnčířová/Studio Abrakadabra

– Ikke alle skoler kan bli nye

Det er også et gjenbruksprinsipp i bildet. Hvert ombygde klasserom har en prislapp rundt 700 000 kroner, og grepene kan gjennomføres uten å gjøre andre oppgraderinger i eksisterende skolebygg.

– De fleste skoler i Norge er bygd allerede. Ikke alle skoler kan bli nye, men her kan man skape inkluderende skoler i de byggene vi har, sier kommunepsykologen.

Larvik kommune har hatt så god effekt av tiltaket at de fra denne høsten av har innført det i klasserommene til alle 1. og 2. klasser i kommunen, fordelt over 19 ulike grunnskoler.

På Østre Halsen skole, som har vært med i prosjektet fra start, har de ansatte sett redusert fravær, redusert bekymringsfullt nærvær, og beskriver økt lærelyst, trygghet og bedre relasjoner i skolen.

Prosjektet er tiltenkt utvidet til tredje og fjerde trinn fra 2027 til 2030, og kommunen jobber også med å utforme noe tilsvarende for ungdomstrinnet.

– Aldri tilbake til «buss»

Underveis har de også spurt seg om hvordan man bruker arealer i hele skolebygget, ikke bare klasserommet.

– I barnehager bruker man jo hele bygget til læring, mens man i skolen kun bruker klasserommet. Det bidrar til det strenge institusjonspreget. Vi har tatt i bruk gangene også, noe som kan gjøre gangen til en mykere overgang for dem som gruer seg til å gå inn døren til skolebygget om morgenen, sier Havig.

– Dere utvider fra første og andre trinn til tredje og fjerde, og snakker også om ungdomstrinnet. Når er man eventuelt gammel nok til å gå tilbake til bussprinsippet?

– Målet vårt er vel egentlig at de som begynner i førsteklasse nå i de nye klasserommene aldri skal tilbake til «buss». Vi vil fortsette å utfordre det tradisjonelle og finne gode alternative møbleringer, forklarer Havig.

Nå sprer tankegangen seg til andre kommuner.

– Veldig mye utenforskap starter når elevene tas ut av fellesskapet og plasseres utenfor. Dette er en inkluderende og leken måte å møte den utfordringen på, sier Havig.