Slik kan lavteknologien redde byggebransjen og arkitekturen

Av Torbjørn Tumyr Nilsen

Publisert 19. november 2026

Eksteriørfoto av fasaden av Vertikalen på Nydalen. Trekledning med utkragede balkonger i stål.

Hvis Vertikal Nydalen er det mest lavteknologiske vi kan få til i dette landet, hva sier det om norsk byggebransje anno 2026?

Foto: Lars Petter Pettersen/Snøhetta

«Mr. Passivhus» forteller om hvordan han ble omvendt. Vaktmesterens misforståelser fra 1980-tallet ryddes opp i. Kunnskapen til en gammel laksefisker hentes frem igjen.

Av Torbjørn Tumyr Nilsen

>

Dag Roalkvam i Gaia Arkitekter begynner med en fiskehistorie. For å forklare hva han mener med «lavteknologi» må vi nemlig tilbake til Suldalslågen der en 12-årig Roalkvam fikk lov til å fiske i en av Norges beste lakseelver.

– Jeg får være med en klepper i en liten pram i elven. Det er kraftig strøm og klepperen skal oppover elven mot fossen. Det undrende og litt redde barnet, på vei opp mot fossen i den flomstore elven, spør den gamle klepperen hvorfor de bruker årer og ikke påhengsmotor.

– Med vekselvis kraftige åretak transporteres vi motstrøms fra virvel til virvel. Han brukte det som jobbet mot oss for å frakte oss opp, nesten uten energi. Han sa han ikke kunne klart det samme med en påhengsmotor, det hadde blitt mye mer kjøring mot strømmen og han ville ikke klart å styre oss med passe fart til der han visste fisken sto.

>

Vil utfordre teknologioptimismen

Hvor mye teknologi må til for å bygge et hus? Spørsmålet har kanskje alltid vært der, men nå oppleves det mer aktuelt enn noen gang. For mens teknologi-euforien lever i beste velgående i deler av byggebransjen, prøver flere enn før å tenke annerledes.

Noe som også gjelder en ny type aktører som ikke bare ser behovet for mindre kompliserte bygg opp mot klima og miljø, men som ser enklere teknologi i sammenheng med kostnader og bunnlinje.

– Vi jobber ut fra tanken om «less is more» i alt vi bygger, sier Tor Helge Dokka, sjefsrådgiver i Skanska.

Det finnes tonnevis av bygg som har for mye teknologi, mener Dokka. Spesielt smarthus hvor du skal hive inn følere i «huet og ræva», som han sier.

– De er dyre, har høye klimautslipp, bruker masse energi og heller ikke brukerne liker de smarte husene. Denne ekstreme teknologioptimismen råder fremdeles. Den har mange drivere, men dette er det paradigmet jeg mener det er viktigst å utfordre.

Portrettfoto av Tor Helge Dokka

Tor Helge Dokka, sjefsrådgiver i Skanska.

Foto: Skanska

De syke bygningene

Dokka er ikke hvem som helst i denne debatten. Han ble på et tidspunkt omtalt som «Mr. Passivhus» i Norge. Selv om Dokka har gått noen runder, er han ikke med på noen merkelapp som «omvendt».

Som alltid er sannheten litt mer innviklet.

– Jeg ser på min egen tilnærming til teknologi som en sinusbølge, mer enn at jeg har ombestemt meg én gang, sier han.

Dokka spoler tiden tilbake til 1990-tallet. Han var tømrer og byggmester før han «rotet seg inn i akademia» på ingeniørutdanningen på NTNU. Den gangen gikk diskusjonene høyt om tekniske anlegg i nybygg – balansert ventilasjon, hybrid ventilasjon eller naturlig ventilasjon.

– Det var heftig debatt på Gløshaugen, og jeg syntes det var galskap å se på at de store ventilasjonsanleggene ble bygget. Det var samtidig store internasjonale undersøkelser som sa at selv med massive anlegg kom det mange misfornøyde kunder, og uttrykket «sick buildings» ble skapt, forklarer Dokka.

– Veldig mye isolasjon, litt for mye teknologi

Sinuskurven til Dokka begynte imidlertid å svinge utover 2000-tallet. Med ferdig doktorgrad i lommen begynte han i Sintef og jobbet med utviklingen av passivhus sammen med Enova og Husbanken.

Derav «Mr. Passivhus»-navnet.

– Vi prøvde å gjøre husene passive. En viktig bidragsyter var høyeffektiv ventilasjon med roterende varmegjenvinner. Det var for så vidt en forsonende tankegang, å redusere energibehovet med robuste og passive tiltak, men så ser jeg også at argumentene imot står seg – at det ble veldig mye isolasjon og litt for mye teknologi.

Passivhuset ble videreutviklet til «plusshus» med Powerhouse Kjørbo i Sandvika som pilot, en rehabilitering av et kontorbygg som Dokka mener står seg den dag i dag også med tanke på forenklinger, «lavteknologi», meget lavt energibruk og klimagassutslipp.

– Vi prøvde å få til veldig høy ytelse med så lite teknikk som mulig. Kanskje vi brukte 1/5 av mengden kanaler som i vanlige kontorbygg. Vi hadde et system med sentrale radiatorer som var 1/3 av det vi finner i vanlige kontorbygg. Kjørbo var lavteknologi før man begynte å snakke om lavteknologi.

– Powerhouse Kjørbo er kanskje ikke det dagens lavteknologer tenker på, når de tenker lavteknologi?

– Nei kanskje ikke, men selv naturlig ventilerte bygg, som det er en god del av i Norge, har avansert sensorikk med avansert styring av vindusluker. Det er ikke gitt at Powerhouse Kjørbo er mindre lavteknologisk enn et slikt naturlig ventilert bygg.

Interiørfoto av kontor i Vertikalen. Trepanel på veggene og lyst interiør ellers

Høyteknologi som lavteknologi: Skal det være kontor med naturlig ventilasjon, vifteassistert i møterom, med mekanisk avtrekk fra toaletter, brønner og avansert varmepumpeanlegg i bunn?

Foto: Lars Petter Pettersen/Snøhetta

Vertikalt prakteksempel

Siden den gang har den konvensjonelle byggebransjen fortsatt i sitt teknologioptimistiske spor, mens Dokka og Skanska teknikk har koblet seg på blant andre fagfolk ved AHO som jobber aktivt med forskning på lavteknologi.

En av dem er blikkenslager, ingeniør og professor Arnkell Jónas Petersen.

– Jeg tør ikke, gisper og humrer han.

Islendingen ringer opp på vei til hytte i rypefjellet i Valdres, og Arkitektur har akkurat utfordret ham til å konkretisere tilfeller der arkitektenes løsninger for fremtidig byggeri bommer.

Vi kommer tilbake til hans lille oppgjør med hampkalk, men først ber vi AHO-professoren, med blant annet bygningsfysikk, økologi, energi og materialer som ekspertområde, å svare på hva han tenker på når han tenker på lavteknologi.

Han peker først på Snøhetta og Skanskas 18-etasjers kontorbygg for Avantor, Vertikal Nydalen, som han selv har jobbet med.

– Dette er et prakteksempel på hvordan man kan få til et enklere brukergrensesnitt. Bygget har i kontordelen naturlig ventilasjon, vifteassistert i møterom, med mekanisk avtrekk fra toaletter. Her leveres varme, og kjøling, fra gulvet, med brønner og avansert varmepumpeanlegg i bunn. Dermed har bygget en høy miljø- og energiytelse, men grensesnittet til brukeren er enkelt. Og brukerne stortrives.

Et vendepunkt fra Østerrike

Som del av Skanska var også Tor Helge Dokka med på Vertikal Nydalen, og han beskriver foranledningen som et vendepunkt han og hans folk opplevde på et Futurebuilt-seminar i 2014. Her ble byggekonseptet «22–26», av østerrikske Baumschlager Eberle Architekten, presentert.

– Et radikalt prosjekt på seks etasjer, uten ventilasjon og kjøle- og varmesystem. Bygget har tykke «kistevegger» på 76 centimeter i tegl og puss, som brukes til å fange, beholde og fordele varme fra solen.

Etter besøk i Østerrike fikk Skanska med seg Avantor, og resultatet ble Vertikal Nydalen med Snøhetta som arkitekt. 

– Da var sinuskurven min tilbake igjen til naturlig ventilasjon og så enkel teknologi som mulig med termisk energi fra brønner.

– Men likevel trengs det varmepumper. Det er jo teknologi?

– Det er umulig å få til bygg helt uten den type teknologi i Norge. Det handler om at vi at er så langt nord og ikke klarer å hente ut nok varme fra solen, sommer som vinter. I Østerrike brukes tegl til å oppmagasinere varmen selv i de kaldeste periodene, men det samme får du ikke til i Norge.

Eksteriørfoto av prosjektet "22-26" av Baumschlager Eberle Architekten,. Fasaden er en massiv, bærende murveggkonstruksjon som også fungerer som termisk masse og isolasjonssystem, belagt med lys kalkpuss.

Byggekonseptet «22–26», av østerrikske Baumschlager Eberle Architekten, omtales som et «radikalt prosjekt på seks etasjer, uten ventilasjon og kjøle- og varmesystem», og som inspirasjon for Vertikal Nydalen.

Foto: Eduard Hueber, archphoto

Hvilken jobb gjør en vegg?

Men hvordan kommer man videre fra Vertikal Nydalen? Arnkell Jónas Petersen fra AHO viser til flere prosjekter. Deriblant en demobolig Holar har tegnet i Horten, som er oppført i massivtre og ifølge arkitekten «utnytter materialets evne til å lagre varme, regulere fukt og gi god isolasjon».

Petersen trekker også fram at Skanska teknikk har flere foregangsprosjekter hvor de bruker gulvvarme/gulvkjøling med varmepumper som oppvarming. Dette gir så god effekt at det skaper muligheter for enklere konstruksjon i resten av bygget.

Sammen med AHO-kollega Tine Hegli jobber Petersen med prosjektet «Ny Standard», hvor de ser på hvordan man kan bli kvitt plast og bruke kun sirkulære, naturlige og biogene materialer slik at bygg kan demonteres uten å produsere avfall.

Første delen av dette arbeidet fokuserer på alternative veggkonstruksjoner, og publiseres i høst.

– Prinsippet er at fremtidens vegger skal bli like fuktsikre og ha samme ytelsesnivå som det som bygges i dag, men være av miljøvennlige materialer.

– Hvordan klarer dere det?

– Det er ikke så vanskelig. Da vi begynte å ta i bruk plast en gang i tiden, begynte vi å tenke på dampsperre som synonymt med plastfolie. Men hvis du zoomer ut og ser på funksjonslagene i veggen og spør «Hvilken jobb gjør en vegg?», så kan vi frigi oss fra å tenke at dampsperre må være av plast.

Hegli og Petersen tar heller i bruk materialer som stampejord og leire og finner ut hvordan veggjobben kan bli gjort med naturlige materialer.

– Eksempelvis er en plate i massivtre på innside vegg automatisk damptett. Da trenger du ikke dampsperre i tillegg. Da kan du isolere med trefiber, mineralull eller høyhvis du vil det, forklarer han.

– Så det du sier er at lavteknologien finnes allerede? Vi har bare stirret oss blinde på at for eksempel plast skal inn i veggen?

– Det er ikke til å nekte for at plast og betong er fantastiske materialer, men de gir dessverre store klima- og miljøproblemer, hver for seg. Plast finnes nå overalt på kloden, også i kroppen vår, og vi vet ikke hvilke konsekvenser det vil ha. Mens vår bruk av betong står for rundt 1/10 av verdens klimagassutslipp.

Eksteriørfoto av Holars demobygg i Horten som har yttervegger uten isolasjon. Fasadekledning i aluminium.

Holars demobygg i Horten bruker solceller, solfangere og annen teknologi, men kan sies å ha lavteknologiske elementer ved å ha yttervegger uten isolasjon, massivtre som lagrer og frigir varme og en programmering av bruksområder og oppvarming som fremmer lavereenergibruk.

Foto: Ruben Ratkusic

Konturene av en bred allianse

Det mangler heller ikke på aktører i arkitektbransjen som jobber med naturlige materialer. Flere prosjekter i lavteknologisk form var også vist under årets Oslo arkitekturtriennale.

Sleng på Nicolai Riise og Mad arkitekter, som med sin «regulatoriske sandkasse» har forenkling av nybygg som hovedmål i sine piloter, blant annet med OBOS på Fornebu. Så sitter vi igjen med en ganske bred samling av aktører som ser ut til å ville det samme.

– De fleste som bor i dette landet har ikke balansert ventilasjon og lever veldig fint med det, sa Riise til Arkitektur om pilotene tidligere i år.

Det er også viktig å huske på at den utviklingen vi nå ser, er fundamentert i en lang tradisjon. Historisk har Gaia arkitekter og Bertram Brochmann vært sentrale aktører i arbeidet med lavteknologi.

Fiskehistorien til Roalkvam i Gaia forteller noe elementært om menneske og natur, mener arkitekten. Som Dokka er han også snekker i bunn, men utdannet seg siden som arkitekt ved AHO.

– Det handler for meg om at vi må jobbe med naturen. Kvalitetene i byggeområdet – natur, lokalklima, terreng, fuktighetskilder, vegetasjon, bebyggelse temperatur, vind, sol: Vi må finne hvilke av disse ressursene vi kan bruke og hvilke vi må beskytte oss mot, sier Roalkvam.

Et nytt bygg vil endre lokalklimaet, forklarer han. Til det verre eller til det bedre for seg selv og området, og byggene rundt.

Portrettfoto av Dag Roalkvam

Dag Roalkvam fra Gaia Arkitekter.

Foto: Privat

Klokskap fra fortiden

Roalkvam bor selv på et svært værhardt sted på Lista, lengst sør i landet. Naturgrunnlag og lokalklima har formet byggeskikken gjennom 3000 år. To framherskende vindretninger: temperert vind opp til orkan inn fra havet (nordvest) og kald vinter- vind opp til storm over land (øst nordøst), 15 vindstille dager i året, og fyring med torv gjør byggeskikken her annerledes enn bare en liten mil i hvilken som helst retning.

– Alle de gamle husene er orientert ut fra disse vindene. Det er kun avvik der en liten kolle eller et annet bygg har fått vindretningen til å dreie noen grader. Planløsningen er også slik at stua, det varme rommet, er skjermet for den kalde vintervinden.

Han viser også til Oslo, som er preget av kalde vintre med stillestående luft. Byplanen fra rundt 1900 hadde egen seksjon for utomhusventilasjon. Med kunnskap om lokalklimaet, sikret de at naturlige veier for luftstrømmer, som bekker og elveløp, ble holdt åpent og at nye korridorer i form av gateløp ble anlagt.

Målet var at kald og forurenset luft ble ledet ut av byen og ut på fjorden.

– Denne kunnskapen ble etter hvert glemt. Galleri Oslo ble bygget. Det samme ble Oslo S og Fjordbyen. Spesielt Galleri Oslo ligger i dag som en demning for én av de viktige banene for forurensing og kald luft som ellers ville rent ut i fjorden. Bak Galleri Oslo og oppover i byen, sitter du igjen med en svært kald og forurenset lomme med luft, forklarer Roalkvam.

Portrettfoto av Arnkell Jónas Petersen

Arnkell Jónas Petersen, professor ved AHO.

Foto: Torgeir Holljen Thon

– Det som er litt sexy for oss

Vi visste altså bedre før. Men hva skal til for at lavteknologiske forenklinger skal bli en ny norm og ikke bare dukke opp i piloter og utstillinger på arkitekturtriennaler?

– Hvis jeg skal være kritisk til oss som jobber med å drive frem nye materialer og nye måter å bygge på, så bruker vi ofte tid på det som er litt sexy for oss av en eller annen grunn, svarer Arnkell Jónas Petersen.

– Men som kanskje ikke har potensial for markedsgjennombrudd. Så hvis jeg skal være kritisk, bruker vi altfor mye tid på ting som aldri vil bli en løsning med stor L.

Og det er nå Petersen begynner å nøle litt, når vi spør ham om å eksemplifisere.

– Jeg kan trekke frem «hampkalk» (hempcrete). Det har kanskje noen helt spesifikke bruksområder på fuktutsatte steder. Men hvorfor tror folk det er en god idé å sette så mye kalk i en yttervegg? Det er jo høye klimagassutslipp tilknyttet kalk, og hvordan kan en forsvare denne miljøbelastningen? Jeg tror derfor ikke på hampkalk som en løsning, annet enn i spesifikke applikasjoner, selv om det ofte blir trukket frem som et fremtidig, miljøvennlig materiale.

– Hva er det dere i denne delen av bransjen gjør feil?

– Jeg tror vi bruker for mange fenomenologiske begreper som ikke har så stor støtte i virkeligheten. Vi bruker begreper som at et bygg «puster». Men et bygg som puster, råtner. Vi vil ikke ha en godt isolert yttervegg som puster. Da vil luften kondensere et sted inni veggen. Det vi vil ha er et bygg som tørker av seg selv. Når vi bruker feil begreper, leter vi også etter feil prosesser og får feil løsninger.

– Hva med gamle bygg, de puster vel?

– Gamle konstruksjonsmåter er fine referanser, men de er ikke en relevant ledetråd for nye bygg. Vi må, av miljøgrunner, bruke mindre energi, og da må vi isolere. De gamle byggene overlevde og tørket delvis da det gikk mye varme ut av bygget. Og slik kan vi ikke bygge lenger.

– Men så vil man vel kanskje ha et hus som ikke er så superteknologisk at vi ikke kan åpne vinduene for eksempel?

– Det er ikke en motsetning. Det er en vaktmestermisforståelse fra 1980-tallet at man bygger hus hvor man ikke kan åpne vinduer. Det er i så fall basert på store designfeil. Vi vet fra forskningen at folk som kan åpne vinduene og har kontroll på klimatiseringen, faktisk opplever bedre inneklima, selv om det kan være målbart verre.

– Hva med komforten? Vil den gå ned i fremtidens byggeri?

– Jeg tror ikke brukerne skal oppleve at det er lavere komfort. Når vi snakker om termisk komfort, er det bare statistikk over persepsjonen av komfort til veldig mange mennesker. Det er ikke noen naturlov som sier at du må ha 21 grader hjemme. Det er mange ulike ting som påvirker oppfattelse av komfort, alt fra forventning og farge på lys til tekstur på overflater. I natt skal jeg sove på hytta i Valdres fra 1976, med målbart elendig inneklima. Men jeg kommer ikke til å tenke på det i det hele tatt, jeg gleder meg faktisk.

Opplevelsen av komfort er nemlig ikke helt logisk for oss mennesker, avslutter Petersen.

– Tenker man termisk komfort, ville ingen like å sitte ved et bål. Altfor varmt på den ene siden og iskaldt på motsatt side. Men vi liker det fortsatt!

Eksteriørfoto av barnehagen Hannes Lekestue. Utformet med vinklet tak, stående trepanel og et vinklet glasspanel.

Her snakker vi kanskje lavteknologi? Hannes lekestue i Stavanger fra 2010, tegnet av Gaia arkitekter. Barnehagen har naturlig ventilasjon og lavtemperatur vannbåren varme. Plast på et minimum, flisfyring og perforerte hjørner for å hindre turbulens.

Foto: Dag Roalkvam

Faggruppen Circular Architecture på AHO holder i vinter «Ny Standard»-seminar med mål om å øke antall alternative løsninger og komme ut av de preaksepterte. De som er interessert i å være drivere for markedsgjennombrudd for mer miljøvennlige løsninger, er velkomne.

>
>
>