Aktuelt / Tema
– Asplan Viak var en del av teamet som vant bybrua, så vi var inne helt fra start. Alf Haukeland, Jostein Thorvaldsen, Maria Lillenskiold og Kyrre Westengen var konkurransegjengen sammen med SAHAA, Degree of Freeedom og Knight Architects. Vi har jobbet på blant annet broprosjektet Boomerang tidligere, så vi kjenner både DOF og SAHAA godt fra før.
Det forteller landskapsarkitekt i Asplan Viak, Jonatan Svartås. Selv kom han inn i prosjektet sammen med detaljreguleringen, siden han nettopp hadde tatt Rhino-kurs og forgjengeren hadde tilfeldigvis jobbet i det formatet.
Han forteller at koblingen både mot vannet og torgene på hver side av Drammenselva ble den sentrale utfordringen.
– Et første grep var ganske enkelt, nemlig at den granitten som allerede var lagt på Bragernes torg og den kinesiske granitten på Strømsø torg ble videreført og fortsatte utover på broen til de to typene møttes på midten.
Vanskelig landing
Hovedutfordringen var imidlertid ikke å binde torgene sammen på tvers av elven, men å integrere broen med byen på hver side.
– Landingene var vanskelige, og særlig på Bragernessiden var det et mareritt veldig lenge. Vi satt alene med det først, men koblet etter hvert på både SAHAA og Knight Architects. Uten at vi klarte å finne en god løsning på sammenkobling. Før det var et møte der vi plutselig bare så at det satt. Det var til å få frysinger på ryggen av!
Da hovedgrepene var på plass, begynte den faktiske sammensyingen av bro og omgivelser. Svartås forteller at dette var forhold som ikke var gitt noen som helst omtanke med den gamle broa, der krysning under broen var noe man ikke hadde gitt særlig omtanke.
– Mye av jobben i detaljplanfasen var å bruke naturstein på nye måter, der vi utviklet et mønster vi kalte «dobbeltdans» – navnet er en idé fra min kone. Det er en variant av å legge steinen som kan minne om fiskebeins-mønster.
– Men mer enn noe annet var det trapper, mur og forblending under broa som ble det store, krevende presisjonsprosjektet. Både på Bragernes og Strømsø måtte vi inn med over 1000 trappestein-elementer, der mer enn halvparten av disse var helt unike.
Landskapsarkitekt Jonatan Svartås i Asplan Viak.
Foto: Privat«Det var et tidspunkt der vi rett og slett ikke visste om dette kom til å gå i det hele tatt.»
Unikt prosjekt
Sammen med Knight Architects jobbet Svartås og Asplan Viak med et parametrisk design for å løse en oppgave der geometrien var både kurvet og gjennomgående asymmetrisk.
– Det var et tidspunkt der vi rett og slett ikke visste om dette kom til å gå i det hele tatt. Skulle vi tegnet hver stein for hånd, ville jeg holdt på ennå. Men vi klarte ikke å gjøre alt parametrisk heller, så vi endte opp med en løsning der vi gjorde noe manuelt. Utfordringen er at trinnene vrir på seg og blir til en vegg, at det går fra trapp til å bli forblending.
– Her var det ganske enkelt ingen marginer for feil. Noe som var vanskelig, men også veldig spennende å jobbe med.
– En slik frihet med tilhørende risiko høres jo ganske unikt ut med tanke på hvor vanlig standardløsninger har blitt i dag?
– Ja, det har vært et unikt prosjekt. Med en mulighet til å forske og finne ut av nye ting og gå lenger enn det man ville gjort utenfor de trygge rammene. Jeg har absolutt vokst på denne oppgaven her og fått spisset designøyet litt mer.
Bybrua i Drammen sett fra oven.
Foto: Nadia FrantsenLov til å prøve seg fram
– Det er jo også hyggelig å høre at tverrfaglighet og inkludering av alle faggrupper tidlig i prosjektene faktisk gir gode resultater?
– Ja, og det er viktig å huske på at både de formgivende og ingeniørene satt sammen her. Jeg vil også trekke fram muligheten til å lage reguleringsplanen som detaljprosjekt, der vi lander alt helt ned til antall skiltstolper og hvor infrastrukturen skal ligge.
– Samtidig er det jeg og vi i Asplan Viak som hadde mye av byggeplass-oppfølgingen av terreng og natursteinsarbeider både på brua og på landsidene med et stort ansvar for tegningene. Der utfordringen ofte var at dette har vært prosjektert mer nøyaktig, enn det man har av marginer. Som ved at de som støpte betongen kunne bomme med bare to centimeter. Så da måtte vi inn og finne løsninger fordi vi ikke ville inngå kompromiss for det endelige resultatet.
I en tid der risiko er et fryktet ord, oppstod det her en prosjektkultur der man nettopp hadde lov til å prøve seg fram og jobbe kreativt fra starten og hele veien fram til målet.
Og nå står broen der, som et lysende eksempel på gevinsten av å våge å arbeide på denne måten!
