Aktuelt / Utdanning
Mange trafostasjoner er vakre på sin særegne, tekniske måte. De er dømt til å rives, men fortjener å bli vurdert for et nytt liv, mener Jakob Fredvik og Magnus Kjølstad Olsen.
Illustrasjon: Jakob Fredvik og Magnus Kjølstad OlsenTrafostasjoner blir sjelden sett på som arkitektur. Det gjør de imidlertid i Jakob Fredvik og Magnus Kjølstad Olsen sitt diplomprosjekt «TRAFO: TRANSFORMED - Doomed to Demolition».
Diplomoppgaven undersøker hva som skjer med transformatorstasjoner når de går ut av drift. I dag legger Energiloven og tilhørende forskrift opp til at nedlagte anlegg skal fjernes og at landskapet, så langt det er mulig, skal tilbakeføres til naturlig tilstand.
– Dette resulterer i en rivingspraksis som betyr at også robuste og arkitektonisk interessante bygninger rives, uten av potensialet for transformasjon vurderes først. Dette baserer vi på egne samtaler med nettselskapene, NVE og Energidepartementet.
Laget for maskiner
Prosjektet deres tar utgangspunkt i denne problemstillingen. Studentene har kartlagt 70 transformatorstasjoner rundt Mjøsa, analysert fellestrekk ved typologien, og utviklet ni forslag til transformasjon av fire ulike stasjoner, som viser et bredt potensial for disse bygningene.
– Målet har vært å vise hvordan bygninger som opprinnelig ble laget for maskiner kan leses arkitektonisk på nytt: som rom, strukturer og materiellressurser med høy verdi for mennesker og lokalsamfunn, sier studentene.
Prosjektet argumenterer ikke for at alle transformatorstasjoner skal bevares. Men studentene argumenterer for at alle bør vurderes arkitektonisk og konkret før rivning blir standardsvaret.
Illustrasjon: Jakob Fredvik og Magnus Kjølstad Olsen
Hva om komforten konsentreres i ett innsatt volum, og den romlige atmosfæren til den opprinnelige kalde hallen forblir synlig, spurte studentene seg i arbeidet.
Illustrasjon: Jakob Fredvik og Magnus Kjølstad Olsen
Pålegget om å rive er vanskeligere å forsvare i en tid der gjenbruk og reduserte utslipp i byggebransjen er blitt sentrale samfunnsmål, mener studentene.
Illustrasjon: Jakob Fredvik og Magnus Kjølstad OlsenFremtidsscenario
Prosjektet argumenterer ikke for at alle transformatorstasjoner skal bevares. Men de argumenterer for at alle bør vurderes arkitektonisk og konkret før rivning blir standardsvaret.
– Vi jobber i et tenkt fremtidsscenario. Med det mener vi at de fleste trafostasjonene vi har kartlagt (og jobber med) er i drift i dag. Men spørsmålet er hva som skjer når de en dag går ut av drift. Ett av stasjonene vi jobber med (tårnet i Brumunddal) er ute av drift og privateid.
– Vi mener dette er en aktuell diskusjon, både i lys av ombruk, klimagassreduksjon og bevaring av eksisterende bygningsmasse, men også fordi transformatorstasjoner ligger sentralt i byer, nabolag og utviklingsområder. Før de rives, bør noen spørre hva de faktisk kan bli.
Når maskinene forsvinner, blir ikke bygningen nødvendigvis tom. Den bærer med seg reglene fra sitt tidligere liv: rom, vegger, spor, og lokal tilstedeværelse, påpeker de.
– Nettopp der kan en ny arkitektur begynne, og skape interessante romlige kvaliteter i nærmiljøet.
Studentene har kartlagt 70 transformatorstasjoner rundt Mjøsa, analysert fellestrekk ved typologien, og utviklet ni forslag til transformasjon av fire ulike stasjoner, som viser et bredt potensial for disse bygningene.
Illustrasjon: Jakob Fredvik og Magnus Kjølstad Olsen
Når maskinene forsvinner, blir ikke bygningen nødvendigvis tom. Den bærer med seg reglene fra sitt tidligere liv: rom, vegger, spor, og lokal tilstedeværelse, påpeker studentene.
Illustrasjon: Jakob Fredvik og Magnus Kjølstad Olsen
