Hvor gjør vi av alt avfallet vårt?

Identitet og spontanitet

Det mest åpenbare først. En kjent problematikk for Tromsø er den tapte tilgangen til kystlinjen, og på ulike måter handler en stor andel av prosjektene om å ta tilbake og tilgjengeliggjøre strandsonen. Tidsånden tro later det også til å være konsensus om å skulle oppnå størst mulig effekt med minst mulig inngrep.

I flere av prosjektene verdsettes det rufsete og ukontrollerte framfor det planlagte og striglede landskapet. Et begrep som dermed går igjen er spontan vegetasjon, definert som planter som vokser vilt uten menneskelig innblanding, også kalt villflora eller ruderal vegetasjon. Faren med slik naturbasert design, innvender en av sensorene på et tidspunkt, er at brukeren risikerer å ikke forstår landskapsrommet og dets intensjoner.  Et spørsmål som tidlig melder seg, er: Kan det rett og slett bli for naturlig?

Spontaniteten gjør seg gjeldende også i noen av de mer urbane prosjektene. I et ellers oversett byrom gis det plass til «byens løse fugler» – i form av både måker og mennesker. Uprogrammert, improvisert, «på egne premisser», er betegnelser som brukes.

I disse prosjektene oppstår gjerne et fruktbart paradoks: Hvordan videreføre et steds spontanitet ved å designe? Hvor mye må man røre ved et sted for å kunne kalle det formgivning? Hvor lite er nok?

Tverrfaglighet

For det er formgiver man blir som landskapsarkitekt, ifølge kompetansemålene. Eller, som formulert på UiT sin hjemmeside: «Programmets mål er å utdanne dyktige formgivende landskapsarkitekter som kan operere innenfor rammene av bærekraftig utvikling. Bærekraftige landskap omfatter sosiale, kulturelle, klimatiske, geopolitiske, økonomiske og miljømessige hensyn.»

På denne måten er det umulig å se landskapsarkitekturen som et isolert fagfelt, og kompleksiteten har bare økt med tiden. På Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO, som denne masterutdanningen er en del av), har det de siste årene vært diskusjoner rundt bygnings- og landskapsarkitektens rolle, hvor de høyeste røstene har etterlyst et større fokus på det designmessige i studioarbeider.

Prosjektene ved UiT varierer i skala, og formgir i ulik grad og detaljeringsnivå – heldigvis. Her finnes alt fra storskala kart av «havnasjonen Norge» til taktile illustrasjoner som formidler følelsen av å holde en blomsterspade i hånda og få jord under fingrene.

På den måten utfyller prosjektene og kandidatene hverandre, slik et samfunn har behov for. Flere av prosjektene mer enn tangerer andre fagfelt, som landskapsingeniør, bygningsarkitektur, biokjemi – og selv sikkerhetspolitikk på militærnivå.

Minnesteder

Til tross for graden av målbevissthet, kjennetegnes samtlige prosjekter av en sensitivitet, og en vilje til å rydde opp etter foregående generasjoners usympatiske håndtering av landskapet. Med omsorgsfulle tilnærminger – ofte en slags palliativ behandling av landskapet (hvordan booste nedbrytningsprosesser?) – er dette en tematikk som ser ut til å gå igjen blant årets kull: Hvor gjør vi av alt avfallet vårt? Hvor gjør vi av materialet fra forfallende hus når menneskene er borte (fraflyttet)? Hvor gjør vi av forurensede masser fra oljesøl og annet avfall, som følge av at kystlandskapet er blitt brukt som deponi? Og ikke minst: Hvor gjør vi av de døde kroppene våre?

Vi kremeres og gravlegges i urner, foreslår et av prosjektene, som har som mål å utvide vår forståelse av sorg og revitalisere dødens landskapsrom. Liksom de fleste av prosjektene er det her et ønske om å se kvaliteter i rommene som allerede eksisterer på prosjektområdet. Og det er ikke bare kropper som arkiveres i studentprosjektene – hele landskap blir arkiver når verdensarv og kulturminner skal ivaretas for framtiden.

Landskapet som minnested gjør seg også gjeldende i prosjektene som håndterer materielt og giftig avfall; framfor å skyve fortiden under teppet, bringes den fram i lyset, gjerne i land art-aktige grep, som en påminnelse, som en advarsel.

Tidens tann

Flere av prosjektene har tiden som sitt hovedelement, tid som både tærer og skaper. Mens noen landskapsrom påvirkes av daglige variasjoner i tidevann, peker andre landskapsrom på dyptiden, gjennom geologiens mange lag. Det er poetisk, og i mange tilfeller symbolsk. Årstider er også en uunngåelig faktor i landskapsarkitekturen, særlig i arktiske forhold, hvor forskjellene kan være ekstreme.

I et mer praktisk rettet prosjekt har kommunen muligens fått løsningen sin på utfordringene rundt snøhåndtering i byen, i det som fungerer som en aktivitetspark om sommeren og et snødeponi om vinteren – og hvor nettopp tidevannet brukes til å rense snøen lokalt.

En særlig dagsaktuell tematikk er militær og beredskap. Mens et av prosjektene bruker topografi, hydrologi, geologi og økologi til å undersøke militær ekspansjon og landskapets tålegrense, fokuserer et annet på landskapet som «beredlandskap», ved å undersøke ressursforvaltning i Nord og muligheter og sårbarheter knyttet til selvforsyning og matsikkerhet. Det tegnes for både «normaltilstand» og «unntakstilstand», i det som oppleves som et skremmende relevant prosjekt.

Ambisiøsitet og ydmykhet

Gjenåpning av bekkeløp, helårlig universell utforming av arktiske byrom, temporale designforslag for kaikanten, reinens opplevelse av landskapet, landskapets stemme og tempo, gruvedrift og urbant jordbruk er eksempler på flere tematikker fra utstillingen. Her finnes spekulative prosjekter og løsningsorienterte prosjekter, framtidsscenarioer og detaljerte planforslag, ambisiøsitet, men samtidig ydmykhet.

Insisteringen på det subtile og naturlige gjenspeiles også i selve utstillingsmaterialet. Jeg observerer lite KI-illustrasjoner, og der KI er brukt, er det tilsynelatende brukt med overlegg (og jeg tar meg selv i å tenke at «skalgubbane» er blitt in igjen, der de vitner om gode, gamle Photoshop-ferdigheter).

Oppe i Tromsø har midnattssolen ankommet, og i en verden med ellers mye mørke er dette en utstilling å bli optimistisk av.