Meninger / Debatt
Fossen på villspor
Av Amund M. Rolfsen
Arkitekturens ontologi og andre buskvekster
Arkitektur i den tette byen må ha langt større ambisjoner enn å lage «vakre» bygg, skriver Erling Fossen.
Av Erling Fossen
Arkitektur i den tette byen må ha langt større ambisjoner enn å lage «vakre» bygg, skriver Erling Fossen.
Av Erling Fossen
Erling Fossen, samfunnsgeograf og byrøkter.
Foto: Torleif Kvinnesland/Oslo Urban Week
Det er som forventet at når en med mastergrad på medvirkning i planprosesser snakker med en som har phd i ontologiproblemet til Peter Eisenmans arkitekturteori, så snakker de fort forbi hverandre.
Når jeg i muntlige debatter får reaksjoner på at folk ikke forstår det jeg prøver å si, så svarer jeg alltid: «Vel det kan skyldes to ting: Enten så er jeg uklar eller så er du tjukk i huet». Tvilen tilfaller Rolfsen denne gang.
Stridens kjerne mellom Amund B. Rolfsen og undertegnede handler om hvilke kriterier man anvender for å beskrive arkitektur i vår tid, med det nye regjeringskvartalet som case.
Jeg er positiv til det nye Regjeringskvartalet fordi jeg mener det representerer god byreparasjon. Byreparasjon mener jeg, representerer en god begrunnelse. Rolfsen er enig med meg i at det nye regjeringskvartalet representerer byreparasjon, men at dette ikke er en god begrunnelse. Arkitekturen må ha større ambisjoner enn som så. I tillegg til byreparasjon «skal man også lage vakre, elegante, interessante eller opplevelsesrike bygninger».
Her svikter regjeringskvartalet ifølge Rolfsen.
Rolfsen skiller skarpt mellom den umiddelbare rene sansing og den intellektuelle fortolkning av bygg:
«Hvis vi faktisk skal trekke en lærdom fra Kant, så er det at tid og rom er grunnleggende forutsetninger for vår anskuelse, vår begrepsløse, umiddelbare sansning».
Videre mener han at å forholde seg til «bygninger som formale, visuelle og romlige elementer» er «å hensynta menneskesinnets grunnleggende oppbygning». Noen som henger med fremdeles?
Rolfsen hevder her at hvis en urinnvåner og en med phd i ontologi står foran A-blokka nakne og med et åpent sinn sammen, så vil de sanse det samme. Et slags kroppslig ubehag.
Jeg skulle gjerne ha gjort denne øvelsen sammen med Rolfsen, gjerne med masse syre innabords. Men til et slikt eksperiment er gjennomført, velger jeg kort å anføre at straks Rolfsen velger å uttrykke seg ved å karakterisere regjeringskvartalet som «stramme, grå, repetitive og modulære rutenett av glass, stein og betong», så er det en intellektuell fortolkning ikke – ontologisk sansing – og ligner veldig på det språket alle andre kjekker seg med.
Rolfsen mener at det er kun to mulige måter å forstå mitt utsagn: «det nye regjeringskvartalet representerer god byreparasjon» - på: «Enten så er A-blokkas uttrykk, altså hvordan den ser ut, totalt irrelevant, Så lenge bygget avgrenser et rom og bidrar til å fylle et sted i byen med folk. Eller så uttrykkes vår samtids byreparasjon i A-blokka, som tolkes entydig av alle som iakttar blokka og omgivelsene».
Hadde noen stilt meg ovenfor dette dilemmaet og jeg måtte svare en av de to, hadde jeg svart «den første». Men heldigvis er det flere svaralternativer. God arkitektur i den tette byen skal både være nyttig for dem som bruker bygget, den skal forstå en situasjon og dermed forbedre en kontekst, og den skal være estetisk.
Det første kriteriet kan bare brukerne si noe om, det andre kriteriet synger jeg halleluja til, det tredje kriteriet om estetikk unnlater jeg å mene noe om. Det bare blir synsing og rør, noe Rolfsens to innlegg avslører.
