Arkitekturopprøret – venn eller fiende?

Et tydelig eksempel på dette misforholdet mellom teori og praksis, er Arkitekturopprørets ekstatiske hyllest av foreløpig siste versjon av boligprosjektet Haslehaven på Oslos østkant. Utbyggeren ønsker å erstatte 12 småhus i grønne hager med en blokkbebyggelse på opptil 6 etasjer.

Mens det opprinnelige forslaget har en behersket, modernistisk form, er den foreløpige sisteutgaven utstyrt med fasader som minner mest om Frogner-gårder fra begynnelsen av forrige århundre.

«Vi vil utfordre det etablerte ved å bygge på klassiske prinsipper og tidløs skjønnhet, og skape et sted som har karakter, stolthet og varig verdi», står det på Haslehavens nettsider.

Det er ikke noe prinsipielt i veien med å bygge pastisjer, slik som i forslaget om utvidelse av Nationaltheatret eller mindre enkelthus fylt inn i et gammelt bygningsmiljø. Men dette prosjektet vil være omgitt av etterkrigsfunksjonalisme på alle kanter, og siste versjon bryter dermed fullstendig med de bygningsmessige omgivelsene.

Det er en dårlig oppskrift på karakter, stolthet og varig verdi.

Haslehaven har fremprovosert massiv lokal motstand, og debatten går i flere medier. Hovedkritikken retter seg mot fortettingen i et område som allerede mangler viktig sosial infrastruktur, og på prosjektets nettsider må utbyggeren medgi at det er «stor bekymring knyttet til skolekapasitet og det mange mener er for lite idretts- og aktivitetstilbud i området.»

For å sukre denne pillen vil utbyggeren donere én million kroner «som skal gis til gode initiativer for barn og unge i nabolaget». Men utbyggeren har vel ikke dypere lommer enn at millionen legges på prosjektets utsalgspris, som i følge dem selv kan settes høyt.

Fordi klassisk stil selger.

Arkitekturopprøret presenterer seg som en slags varslere fra folkedypet som avslører blinde flekker i fagmiljøets selvbilde. Men den overveiende delen av manifestet deres etterlyser en omsorg for en bygningsmessig helhet som deles av svært mange arkitekter og planleggere.

Ja, vi trenger allierte i motstanden mot den byggeformen som Arkitekturopprørets eget æresmedlem, Erling Okkenhaug, kaller spekulatur, «en produksjon av bygde omgivelser drevet frem av finansiell logikk snarere enn av stedets behov eller menneskenes ve og vel» (Morgenbladets nettutgave, 14.04.26).